Derfor er jeg ikke organdonor

Da jeg var 17 år gammel, hadde det nye millenniet akkurat begynt, og gikk jeg VK2 kokk og skulle på utplassering til Spania i 3 uker sammen med 3 klassekamerater. Avreise var i mars, og vi skulle bare på et kort foreldremøte en kald kveld i februar for å få de siste detaljene rundt turen. Jeg husker det som det var i går at jeg satt og lyttet til Tone, læreren vår, som snakket og ga beskjeder, da jeg la armene i kors og kjente den for første gang. Det var noe på innsiden av den ene albuen min som jeg ikke hadde kjent før. Under huden kjentes det ut som det lå ei lita klinkekule. Jeg fortalte selvsagt om dette til foreldrene mine, og time hos fastlegen ble bestilt sporenstreks. Fastlegen kjente lenge og vel på denne kulen før han konkluderte med at dette ikke var farlig. "Bare en fettkul, ikke noe å bekymre seg for" sa han. Det ble ikke foretatt eller henvist til noen biopsi, og jeg fikk velge om jeg ville ha henvisning til sykehus for å operere den bort eller ikke. Jeg ville jo selvfølgelig ikke gå rundt med en kul i armen, så jeg ba om at den skulle fjernes. 
7 måneder senere ble kulen operert ut på Notodden sykehus med lokalbedøvelse. Den så ut som en hvit klinkekule med røde tråder som stakk ut her og der.
Noen uker senere var jeg tilbake på sykehuset til noe jeg trodde skulle være en sjekk av operasjonssåret, men som viste seg å være en samtale om noe ganske annet. Jeg fikk beskjed om at kulen som ble fjernet var ondartet, og at jeg måtte til videre konsultasjon hos Radiumhospitalet for utredning. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes. Hele kroppen ble nummen, og det var som om jeg ikke var til stede i min egen kropp. 
 
På Radiumhospitalet ble jeg tatt alskens mulige prøver av, og legene sjekket nøye om kreften hadde spredd seg. Jeg var heldig, da ingen av lymfeknutene mine eller cysten som ble oppdaget i leveren bar preg av kreftceller. Det så ut som det kun hadde vært kulen, men for å være 100 % sikre opererte de meg igjen og fjernet en del hud rundt albuen, deriblant noen nervefunksjoner i underarmen som aldri har kommet tilbake. Heldigvis beholdt jeg følelsen i fingrene, som jeg stod i fare for å miste før operasjonen. 
I neste omgang, etter at operasjonssåret hadde fått tid til å gro, fulgte strålebehandling hver dag i 5 uker. Legene var usikre på akkurat hva slags type kreftceller dette hadde vært, og ville derfor helgardere seg. Strålebehandlingen var mye tøffere enn jeg hadde trodd. All huden på det utsatte området forsvant etter de 2 første ukene, og grodde ikke ordentlig på flere uker etter siste behandling.
Det tok ca 1 år etter endt strålebehandling før armen kunne brukes normalt igjen uten smerter, og jeg kunne rette ut albuen. 
 
Jeg var utrolig heldig, fordi jeg kun sitter igjen med et stort arr og vonde minner som spor etter kreften. Jeg ble fulgt opp med legesjekker og røntgen i 10 år etter behandlingen var fullendt, og det har (bank i bordet) aldri vært noen tegn til andre ondartede kuler eller spredning av den jeg hadde. 
I de første årene etter sykdommen hadde jeg fortsatt ikke fått noen endelig diagnose på akkurat hva denne krefttypen kunne kalles, og kulen min ble fortsatt forsket på. Etter mye om og men fikk jeg beskjed om at kulen var en type sarkom (klikk på linken for mer info), og at denne typen sarkom var en ganske sjelden form for kreft som forskere fortsatt lærer nye ting rundt.
 
Grunnen til at jeg ønsker å dele denne historien er fordi vi nå er inne i oktober måned, hvor kreft får mye oppmerksomhet. Tenker du at kreft er noe som rammer andre og ikke deg selv, er du naiv. Sjekk deg! Ta mammografi og celleprøver hyppig. Tro meg, om du har noe rusk i maskineriet, vil du vite om det - helst i går, og få det behandlet så fort som mulig. 
Jeg kan love deg at dette ikke er noe du ønsker å gå gjennom, og det vanskeligste med sykdommen er faktisk ikke det å være syk i seg selv. Det vanskeligste er å se hva den gjør med de rundt deg som du er glad i, og som er livredde for å miste deg. Så, om ikke for deg selv, sjekk deg for de du er glad i. De har ikke råd til å miste deg!

SI JA!
Så var det dette med organdonasjon. Nå er det dessverre slik at siden jeg har vært kreftpasient er det lite sannsynlig at mine organer ville være egnet dersom jeg skulle ende opp i respirator.  Men jeg sier selvsagt ja til å være organdonor, og jeg synes det er fantastisk at dette nå er blitt en slags trend, da det dessverre er mange som trenger organdonasjon. Å si ja til å være organdonor er noe alle kan si ja til og bør si ja til. I Norge er det kun 25 sykehus som høster organer, og det er bare pasienter som dør av nakke- eller hodeskader og som behandles i respirator som egner seg som donorer. I tillegg må en rekke medisinske krav oppfylles for at det skal kunne gjennomføres en transplantasjon, og sannsynligheten for at dette skal skje ligger mellom 0,4-0,5 % (NHI). Det er derfor ustyrtelig viktig at så mange som mulig sier ja til å være organdonorer, da de som venter på transplantasjon trenger bedre odds.

Bilde: www.organdonasjon.no

 GI BLOD!
Å melde seg som organdonor er en veldig enkel affære, og det kommer egentlig ikke til å påvirke deg på noen som helst måte i løpet av ditt liv. Det holder faktisk at du sier det høyt til dine nærmeste, slik at de er klar over dine ønsker dersom du skulle havne i en slik situasjon.
Oktober er en måned hvor nestekjærlighet er mye i fokus, og spesielt i forbindelse med kreft. Hva med at du i år, i tillegg til å støtte rosa sløyfeaksjon, gir litt ekstra. Du kan for eksempel hjelpe kreftpasienter direkte ved å gi litt blod! Ta deg en times pause fra alt, og bare gjør det! Dropp unnskyldninger som at du ikke har tid, eller at du er redd for nåler. Seriøst, det er et bittelite stikk. Vi er vikinger for pokker, dette klarer du!
Blir du eller noen du er glad i rammet av kreft, trenger operasjon,  havner i en ulykke eller opplever komplikasjoner ved fødsel, tror jeg nok at du ville priset deg lykkelig over at det finnes mennesker der ute som ikke lot seg hindre av unnskyldninger som at de aldri fikk tid, eller var redd for ett sekunds øyeblikk av et stikk, og faktisk dro til sykehuset og donerte blodet sitt. 
Blod er ferskvare, og det trengs at vi stiller opp for hverandre.
Jeg skulle så gjerne sagt at jeg er blodgiver, men jeg er dessverre uegnet på grunn av sykdomshistorien min. 
 
Dersom DU er så heldig å være egnet, ta med deg kjæresten, bestevennen, fotballaget, kolleger og søsken - og doner!  Gå inn på giblod.no for å se hvor du kan donere, og husk at du må være mellom 18 og 60 år. På de fleste steder hvor man gir blod får man også kjempefine gaver som takk for donasjonen. 
 

Bilde: www.giblod.no

Håper din oktober fylles med glede og kjærlighet

​Xx Silje
 
 
#bliorgandonor #giblod #rosasloyfe ​