|
Kvinner har mye rart for seg; vi setter på falske negler, falske øyenvipper og løshår, putter silikon i puppene, pumper opp leppene med forskjellig, setter sprøyter mot rynker, og fjerner alt uønsket hår. Men vesken, den SKAL være EKTE!! Å bære rundt på en designerveske er for mange viktig, og gir en følelse av status og tilhørighet. Penger er status, og en dyr designerveske gir en følelse av luksus samtidig som den forteller andre at siden du har råd til denne vesken, har du nok også penger, ergo, det gir deg status. I mange tilfeller ender alle opp med å gå rundt med samme veske, fordi man søker anerkjennelse og status nettopp gjennom merket på vesken, ikke fordi man forelsket seg i selve vesken. Dersom status er det som er viktig ved et veskekjøp kan man jo ikke kjøpe et merke som ingen vet hva er, da får man jo ikke ønsket effekt. Norge, spesielt Oslo, er et prakteksempel på hvordan vesker har blitt et symbol på status og på grunn av dette ført til rekordsalg av enkelte merker. Michael Kors og Marc by Marc Jacobs er to av de største merkene som har eksplodert blant unge kvinner i Norge. Jeg synes begge merker har fint design, men jeg tror ikke et sekund på at det er selve veskedesignet som har ført til denne eksplosjonen, det er nok heller faktum at folk ønsker at vesken deres skal bli lagt merke til og gjenkjent. Under og etter finanskrisen i USA (2007- 2009) opplevde mange designere stor nedgang i salg av deres merkevarer, da folk begynte å knipe igjen lommebøkene sine og ble mer tilbakeholdene når det gjaldt luksusvarer. Løsningen på dette problemet ble, for flere designere som blandt annet Michael Kors og Marc Jacobs, å produsere deres billigere kolleksjoner i større kvantitet slik at både pris og produksjonskostnader ble lavere. Dette ble en stor suksess for designerene, som ved å tilpasse seg markedet ungikk store minustall og sørget for trygge arbeidsplasser for sine ansatte i nedgangstidene. Konsekvensene av denne masseproduksjonen er i dag veldig reelle, spesielt da for Michael Kors som nærmest har mistet sin status som luksusprodukt i markedet, da veskene blir solg på outlets til mellom $50 og $150. Når hvem som helst har råd til å kjøpe produktene, er det ikke lenger status å ha det og merket mister sin luksusstatus. Dette har pågått en stund i USA, samtidig som merket har tatt helt av i Norge. MK merket har vært å se på vesker over hele Oslo de siste årene, og selv om de som eier veskene kanskje har betalt mer enn $100 for dem, finnes det liten forskjell på dyr og billig modell. Marc Jacobs trakk i 2015 Marc by Marc Jacobs fra markedet, før ting gikk helt over styr. Dette for at merket ikke skulle miste sitt rykte som luksusprodukt og bli ansett som billig. Å bruke mange tusen på en veske, som attpåtil alle andre har, er for meg veldig bortkastet. Hvis du kjøper en veske for å oppnå noe annet enn å gjøre deg selv glad, ville jeg droppet det om jeg var deg. Det er ikke verdt det. En bekjent av meg i statene kjøpte for noen år siden en veske som var så dyr at hun ikke kunne bruke den hver dag, og hun måtte betale for å forsikre den. Det virket på meg som om hun kjøpte vesken for å snakke om den og for legge ut bilder på Instagram av den, altså hun kjøpte den for å oppnå en viss status. Dette var for meg bare utrolig dumt, og hun kunne heller tatt med seg kjæresten og dratt på en ukes ferie for de pengene, noe som for meg ville vært mye mer verdifult enn å kjøpe en veske for så å ha den på utstilling på soverommet.
Hjemme i skapet mitt har jeg vesker fra DKNY, Gucci, Calvin Klein, Kenneth Cole, Anne Klein, og Kate Spade, så jeg forstår selvsagt hvorfor folk ønsker å bruke penger på en fin veske av god kvalitet. Men jeg kan ikke skryte på meg at jeg har brukt særlig mye penger på noen av disse, og jeg er derfor heller ikke redd for å bruke dem i hverdagen. I flere år har favorittvesken min vært en enkel sort veske fra Lycke, som jeg fikk av storesøsteren min til jul noen år tilbake. Vesker skal for meg være praktiske, ha god kvalitet, og så må jeg jo selvfølgelig like designet, men jeg bryr meg veldig lite om hva andre måtte mene om dem eller om de vet hvilke merker de er. Hva folk bruker pengene sine på er til syvende og sist opp til dem selv, men jeg håper at det blir lenge til Norge opplever en slik massesuggesjon rundt merkeprodukter igjen. Det er så kjedelig når alle skal ha de samme tingene. Du må tenke sjæl, alene. Xx Silje
0 Comments
Stå på ski  Som nordkvinner går det jo rykter om at vi er født med ski på beina, og jeg synes må leve opp til dette ryktet. Er det en ting jeg savner med å bo I Norge, så er det skiturer! Det har vært dårlig med snø de gangene jeg har reist hjem til jul, så det er nå ekstremt lenge siden sist jeg hadde ski på beina, og jeg lengter etter det! Skigåing er vel, så vidt jeg vet hele Norges nasjonalsport. De fleste av oss sitter klistret til tv’n som klisteret under skia til Petter Northug når det er OL eller VM, ikke sant? Så i patriotismens ånd synes jeg det ikke er noe mindre enn nødvendig å kunne stå på ski. Vi må jo utnytte den rene, vakre, vinterdekte naturen vi er så heldige å ha! Jeg sier ikke at man bør være på Bjørgen-nivå (eh..lykke til!), men bare god nok til å gå en søndagstur i skogen med venner eller familie. Så kom deg ut om vinter’n, snør sekken og spenn skia – det lyser jo så fagert i heien! Tenne bål  Vi jenter er veldig selvstendige moralt sett, etisk sett og rettighets sett, men er vi selvstendige dersom det er kun oss mot naturen? Selv om vi hard et fryktelig enkelt når det kommer til tekniske saker I dagens samfunn, så synes jeg det er utrolig deilig å vende tilbake til det gammeldagse av og til. I gamle dager kunne de ikke bare trykke på en knapp for at stekepanna skulle varmes opp, de kunne ikke bare slenge tøyet i trommelen for å få det tørt, og varmepumpe – hvem i alle dager kunne forestilt seg det for 50 år siden? De var avhengige av grunnleggende egenskaper for å overleve - i alle fall for å holde seg varme. Det å lage bål høres kanskje enkelt ut for mange, men det kan jeg love deg at det ikke bestandig er. Det krever teknikk, trening og tålmodighet, og man må kunne litt om skogen og dens tilbehør før man setter i gang. Visste du at et tre kan brenne opp innenfra dersom du tenner bål på rota til treet? Visste du at furu brenner bedre enn gran? Og apropos furu, visste du at uttørket furu kalles for tyri, og brenner ekstremt godt? Dette bør etter min mening være allmennkunnskap, og dersom du ikke vet hvordan du lager bål – kom deg ut i skauen så fort som mulig og øv (med måte)! PS. Medbrakt ved og tennbriketter er juks! Lage syltetøy  Før i tida var dette et must for unge kvinner å kunne lage syltetøy, og selv om matbutikkene nå tilbyr deres versjoner av såkalt "hjemmelaget" syltetøy, så kan det ikke måle seg mot det virkelige hjemmelagede syltetøyet. Og siden ingrediensene kun er bær og sukker, er det verken komplisert eller tidkrevende å lage syltetøy, Mamma'n min har bestandig hatt hjemmelaget syltetøy i kjøleskapet, alt fra blåbær-, til jordbær-, til bringebær-, til rips-, til moltesyltetøy. Sistnevnte er storfavoritt for min del! Selvfølgelig bør bærene helst være selvplukket - men det er lov til å jukse litt der. Her i Los Angeles er bærutvalget i skog og mark minimalt - kanskje fordi det ikke finnes noe skog og mark her. Så for min del kjøper jeg frosne bær og sylter selv. Det er så koselig å fylle opp fryser'n litt med noe hjemmelaget, og veldig kjekt å ta fram en skål deilig syltetøy dersom man får gjester til frokost. Jeg har sett og lært fra min mamma, og gleder meg til å føre tradisjonen videre til min datter. Strikking  Strikking er sjarmerende, typisk norsk og har en mediterende effekt for kropp og sjel. Det har blitt veldig populært å strikke om dagen, og det finnes mengder med strikkeoppskrifter der ute for klær til både liten og stor. Ikke alle, meg selv inkludert, er naturlig gode når det gjelder håndarbeid, men dette er en såpass koselig tradisjon som jeg synes vi bør føre videre. Har du lyst til å lære strikking, men du har ingen å lære av? Da er youtube et fint alternativ - der ligger videoer som viser alt fra hvordan man legger opp masker, til hvordan man strikker de mest kompliserte plaggene. Jeg prøver så godt jeg kan å strikke, selv om jeg stort sett holder meg til skjerf og tepper (som forøvrig ofte ender opp med et maskehull eller ti). Bære sekk på tur  Det er ikke bare gutta som bør bære sekk på tur, vi jenter må også tåle å ta i et tak. Uansett om du skal på tredagers fjelltur med telt og sovepose, eller kun på et par timers gåtur i skogen med litt niste og sitteunderlag i bagasjen, så er det tøft å kunne bære dette selv. Husk å legge det tyngste i bunnen av sekken, slik at dette ligger nærmest kroppens tyngdepunkt, og hofter, rygg og skuldre spares mest mulig. PS. Sekken er også et alternativ for de firbeinte som ellers ville blitt borte i lyng og myr. Sy i en knapp og stoppe en sokk  Hva gjør du i dag hvis skjorten din mister en knapp, eller det går hull i ullsokken din? Tar du det med hjem til mamma eller bestemor, slik at de kan ordne opp? Eller slutter du kanskje å bruke plaggene helt? Eller er du en av dem som tar nål og tråd fast, og ordner opp i det selv? Det er fort gjort at en knapp plutselig faller ut, og jeg synes det er helt på sin plass at vi er selvstendige og vet hvordan vi syr den fint tilbake der den opprinnelig satt. Jeg vet ikke om mange som stopper sokkene sine lenger når det går hull på dem, og når det gjelder vanlige bomullsokker slites disse fort ut, og må byttes ut med nye par. Når det derimot kommer til ullsokker er det viktig å kunne sy igjen hull. Kanskje noen har strikket nettopp det paret med ullsokker til deg? I såfall er det respektfullt å både bruke de godt, og ta godt vare på dem (altså reparere små "skader" nå og da). Synge nasjonalsangen  Jeg regner med at alle jenter der ute i vårt fagre land kan ordene nasjonalsangen (første vers, vel og merke). Og kan du den ikke, så fy deg! Norge har en nydelig nasjonalsang, og den bør være (mulig den er) pensum allerede i barnehagen. Lage vafler  Dette er etter min mening noe av det beste man kan spise inntil kaffen, særlig hvis man kombinerer dem med det hjemmelagde syltetøyet som jeg nevnte tidligere. Egg, sukker, smør, mel, melk - med så få og simple ingredienser blir det ikke stort enklere (og bedre) enn det! NAM! Peile olje på bilen  Dette er utrolig enkelt, men vet du egentlig hvordan man gjør det? Det er i alle fall en fin-fin ting å kunne, slik at man kan være litt føre-var. Sette sammen Ikea-møbler selv  Vi nordmenn/-kvinner elsker IKEA, og finnes det egentlig et hjem i Norge som ikke har et eller annet stykke møbel fra denne svenske møbelgiganten? Jeg tror i såfall det er svært få. Men selv om vi elsker både pris og utseendet til disse møblene, så kan det kan være utrolig frustrerende å sette dem sammen. Selv om det ofte virker som et innviklet puslespill synes jeg at vi kvinner bør være tålmodige nok til å gjøre dette selv (med mindre det er snakk om noe sykt tungt!), og ikke ty til pappa eller mannen for hjelp med det første. Altså, hvis mannen tilbyr seg er det jo heeelt greit - slipper man unna, så slipper man unna! Men vi bør inneha egenskapen om å kunne sette sammen dette. Verktøy som stjernetrekker, skiftenøkkel, umbrakonøkkel og selvfølgelig hammer, bør være kjent i ordrepertoaret vårt. Ha en ellers super tirsdag! Xx Lise  Jeg har alltid vært veldig glad i å lese magasiner og blader for kvinner, spesielt de som har faste moteinnslag. Men de siste årene har jeg rett og slett blitt litt lei, fordi jeg ikke synes at disse bladene skriver for alle. Jeg synes moteinnleggene er for mye rettet mot jenter som bor i byer, spesielt Oslo. Jeg synes også at moten det fokuseres på ikke blir tolket og gjort anvendelig nok for "Kari Nordmann", og at det som presenteres ofte er dyrt og eksklusivt, og består av merker som ikke har butikker utenfor Oslo-området. Jeg tror at noe av grunnen til at Motemagasiner fokuserer så mye på Oslo er at de får store inntekter fra designere som reklamerer i bladene, og for at reklamen skal ha optimal effekt blir også disse designerene valgt som eksempler når det kommer til promotering og anbefalinger av plagg, såkalt "content marketing". Med andre ord, motebladene favoriserer de dyre merkene, fordi det er her de får de store annonseinntektene sine fra, og de kvinnene som handler mest fra disse merkene er nettopp Oslo-kvinner. Ergo, bladene får størst inntekt dersom de retter innholdet mot disse kvinnene, fremfor de som bor i mindre byer eller på bygda hvor tilgangen på de dyre merkene er begrenset. Man skal helst ikke skjære alle over èn kam, og det finnes selvsagt innslag hvor billigere alternativer også blir presentert. Jeg skulle bare ønske at motebladene kunne tilpasse litt mer for de damene som lever i en hverdag uten høye hæler, med kjøring og henting av barn, ståing og gåing på jobb, liten tid om morgenen, hasteturer i matbutikken, og som ikke har klesbudsjett på titusner av kroner i måneden. Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg har verken råd eller er interessert i å kjøpe en lilla strikket genser til over 4000,- det blir for dumt for min del. Jeg er mer interessert i hvordan jeg kan lage denne genseren selv, eller finne et alternativ som har en null mindre i sluttsummen. Jeg tviler på at jeg er den eneste som føler det sånn.
Forrige måned leste jeg en artikkel i et magasin om høstens fineste kåper, og jeg må si jeg ble litt oppgitt. Jeg gledet meg til å lese om dette, nettopp fordi jeg trenger en ny varm og fin kåpe. Ingen av de 15 utvalgte kåpene kostet under kr4,500,-. To av eksemplene kostet over kr10,000,-. Det blir for meg galskap! Etter å ha gjort litt egen research, ser jeg jo at det finnes mange utrolig fine kåper til rimeligere priser. På grunn av dette har jeg bestemt at moteinnslaget førstkommende mandag skal omhandle nettopp kåper som befinner seg innenfor et rimeligere prisbudsjett. Det provoserer meg at shopping- og motetipsene for damer i moteblader er mest relevante for de med en viss inntekt, livsstil, eller geografiske fordeler, og at de som ikke havner i disse kategoriene lett blir glemt, og ender opp med å lese om ting som i bunn og grunn ikke har noen nytteverdi eller relevanse. Jeg elsker å lese om ting som jeg kjenner meg igjen i, eller lar meg inspirere av, men det er dessverre sjeldent at dette forekommer i disse bladene nå til dags. Mote bestemmes overhodet ikke av inntekt, og det tror jeg kanskje at motejournalistene har glemt litt. De fleste av oss har ikke så mye tid til å planlegge antrekk, eller bruke en time foran speilet om morgenen, hvilket er desto større grunn til at vi trenger å bli inspirert med idéer som er tilpasset oss. Dette er bare min personlige mening, men jeg tror ikke jeg er den eneste som føler det sånn. Kommenter gjerne med din mening :) Xx Silje Gjennom å se datteren min vokse opp, føles det på mange måter ut som om jeg opplever jeg deler av min egen barndom på nytt. Selv om jeg selvsagt (og heldigvis) har forandret meg mye siden jeg var liten, er det mange ting jeg jeg ser i datteren min nå, som jeg skulle ønske at aldri forandret seg hos meg. Jeg tror vi kan lære mye av de aller minste. En toåring har selvtillit, mot og mange vil kanskje si at de nyter livet litt mer enn oss voksne. Jeg har derfor satt sammen en aldri så liten liste over ting jeg tror at vi kan lære fra en toåring.  1. Ingen fordommer. Toåringen er ikke fordomsfull. En toåring bryr seg fælt lite om man er stor eller liten, mørk eller lys i huden, lang eller kort, ung eller gammel, om man har rødt hår eller rosa hår, eller hvilket parti man stemmer på. Som voksne har vi tendenser til å gjøre oss opp en mening om alle og enhver ut i fra hvordan de ser ut, hva de sier, eller hva de har på seg. Tenk så fredelig et samfunn vi hadde hatt, dersom vi så på hverandre slik toåringer gjør! 2. Supert selvbilde. Den to år gamle jenta mi bryr seg ikke om sin egen kropp, så lenge den gjør det hun vil at den skal (med andre ord: løpe, hoppe, sparke, kaste, osv). Hun tenker ikke på å skjule valker, struttemage, cellulitter, ringer under øynene, nupper i huden, eller flokete hår, slik som vi voksne ofte gruer oss over. Toåringen går gjerne naken uten at hun bryr seg om hvem som er i nærheten, nettopp fordi at kropp er topp og 100% naturlig for henne. Jeg sier ikke at vi voksne bør gå mer nakne blant folk - det hadde jo kanskje ikke vært så veldig passende - men jeg synes vi bør bli flinkere til å være mer komfortable med oss selv og den kroppen hver og en av oss har. 3. GØY! Toåringen har et mål om å ha det så gøy som mulig! Ser du toåringer på en lekeplass er det stor sannsynlighet for at de ler ekstremt mye. De klatrer, sklir, husker, hopper og løper til kinnene blir røde – alt med et stort smil om munnen. De har ingen andre bekymringer enn nettopp det å ha det moro, og gjør det de kan for å få andre rundt seg til å le. Som voksne slipper vi dessverre ikke unna bekymringer, men vi kan kanskje prøve å ha det enda mer moro i blant, og ikke ta livet så altfor seriøst 24/7. Det er tross alt utrolig gøy å ha det gøy! 4. Naturlig glad i dyr. Toåringen er kanskje litt redd av og til, men har en innebygd godhet mot alle levende skapninger. Min toåring elsker å dra på bondegården som ligger et par kilometer unna huset vårt, hvor man får lov til å klemme kuer som har blitt reddet fra tortur på slakterier. Som voksne er det ikke alle som viser like stor omsorg for dyrene, noe de firbeinte desidert kunne trengt mer av. 5. Mot i brøstet. En toåring danser når hun føler for det. Hun synger når hun føler for det. Hun har ikke så mange hemninger, og har ikke satt grenser for hvor mye eller lite hun bør gjør av det ene eller det andre, og frykter dermed ikke flauhet eller å bli ledd av. Hun bryr seg altså ikke så mye om hva folk rundt henne synes om det hun gjør, og vil bare ha det gøy! Oss voksne trenger gjerne en god overtalelse for å gjøre noe spontant, og gud hjelpe meg dersom vi må være den første til å prøve noe nytt foran andre mennesker! Jeg synes vi bør ta lærdom i toåringens spontanitet, og ikke tenke så mye på sannsynligheten for å dumme seg ut, men heller tenke på sjansen vi tar for å ha det moro. I bunn og grunn er det verdt det - ikke sant!? 6. Bærer ikke nag. Hvis en toåring blir sint, varer det (heldigvis) ikke lenge. Hun eksploderer kanskje når det står på som verst, men en halvtimes tid senere leker hun fornøyd med dukkehuset sitt, som om ingenting har skjedd. Som voksne bør vi kanskje bli litt flinkere til å gi slipp på sinne, da det tærer på bade kropp og sjel dersom det varer lenge – noe det ofte gjør for oss. 7. Fryktløs. En toåring er ikke redd for å kaste seg uti ting. Hun hopper gjerne på trampolinen til de eldre søskenbarna, hun vil selvfølgelig prøve å stå på ski, hun hopper først uti bassenget, og ser hun andre barn springe, vil hun aller helst springe med dem. Som voksne er vi generelt mer tilbakeholdne til nye aktiviteter, og det skal mye til før vi går ut av komfortsonen vår. Hva med å prøve noe totalt fremmed denne uken for å skjerpe oss litt på nettopp den fronten? 8. Spør om hjelp. Toåringen vet at dersom hun ikke spør om hjelp når hun står fast, kommer hun ikke langt. Hun ønsker å forbedre seg, og vet at det å spørre en mer erfaren person enn seg selv, er gull verdt for å nå fram i livet. Vi voksne er ofte litt for stae i denne situasjonen, og mange er redd for å spørre om hjelp fordi de tror det nedverdiger deres intellekt og dermed selvtillit. Sannheten er, at nettopp slik som for en toåring, så vil det å spørre om hjelp få oss til å nå lengre i livet. 9. Legger merke til de små tingene. Toåringen min elsker å lukte på blomster, og hun kan finne en ensom løvetann, en sånn som man kan blåse frøene av, blant 100 prestekrager. Når sist stoppet du opp for å lukte på en tilfeldig blomst som du syntes var fin? Det er så mye vakkert rundt oss som vi tar for gitt, og som vi glemmer å sette pris på i en ellers travel hverdag. Tenk så vakkert livet ville vært dersom vi tok oss mer tid til de små tingene!  Jeg inspireres daglig av min lille Olivia, og prøver så godt jeg kan å lære av henne - selv om jeg ikke alltid har så lyst til å dra opp toppen min og rope "Se! Det her er magen min!" i matbutikken...et sted går grensen. Xx Lise  Via GIPHY Er du kvinne, passert 30, og er uten mann og barn, må du gro tykk hud. Hud som avstøter spørsmål som har til hensikt å løse dine problemer og redegjøre for hvordan i alle dager det har seg at du fortsatt er singel! "Vi må jo finne deg en mann!" er en setning jeg har hørt mer enn én gang i mine single dager, eller "bare vent, han dukker opp når du minst venter det." Hvorfor trodde man at jeg nødvendigvis "ventet" på en mann? Hvorfor i alle dager skulle jeg det?? Jeg var singel i begynnelsen av 30-årene fordi jeg ville være alene. Jeg hadde andre ting å fokusere på, og var ikke klar for å slå ned røtter hverken her eller der. Jeg visste heller ikke om jeg ville ha barn, og dette var på ingen måte noe jeg stresset med. Jeg har vokst opp med en mamma og pappa som aldri har kranglet foran barna sine, og som har løst familieproblemer med stødig hånd, og fokusert på fellesskapet i den lille familien vår. Mine søstre og jeg har hatt førsteradsbillett til hvordan et forhold bør fungere, med gode eksempler på fordelinger av oppgaver og respekt for hverandres meninger, kombinert med en god porsjon humor. Jeg har av denne grunn alltid tenkt at dersom jeg ikke finner det samme grunnlaget i et fremtidig forhold som det hos mine foreldre, kommer jeg aldri til å satse på en mann og få barn med ham. Å satse på et halvveis forhold fremfor å være alene har aldri vært noen god plan i mine øyne, og selv om det til tider kunne være litt ensomt, var jeg fast bestemt på at jeg heller ville leve hele livet alene enn å leve i feil parforhold.
 Bilde: Pinterest En annen grunn til at man skal slutte å kalle noen som er singel for kresen, er at det kan høres ut som at man mener vedkommende bare bør slå seg ned med den første og beste. Det er selvsagt ikke det man mener, men for den som hører det, kan det tolkes som at hun ser på seg selv som «for god» for de fleste gutter. Tenk om det faktisk er det stikk motsatte! Tenk om hun egentlig har ekstremt dårlig selvtillit, og tenker «jeg er ikke bra nok for noen» eller «hvorfor vil ingen ha meg» - da er det lite oppløftende å få høre at man er singel fordi man er for kresen. Spør du meg så synes jeg faktisk at man skal være kresen. Veldig kresen! Alle fortjener vel å finne den rette for seg? Man kan som nevnt ikke tvinge frem følelser, eller gå inn halvhjertet i et forhold, det er ikke rettferdig for noen. I dagens samfunn blir vi fostret opp med normer som sier at vi skal vokse opp, møte drømmemannen, få barn med han, og leve lykkelig resten av livet. Hadde det bare vært sånn i virkeligheten hadde det vært supert, men det er ikke sånn det fungerer. Sannheten er at stadig flere gifte eller samboerpar går fra hverandre hvert år. Mange barn har to hjem, og bor èn uke hos mor og èn hos far. Jeg tar av meg hatten for de som får dette til å fungere, for det er sikkert ikke lett. Men delt foreldrerett er vel ikke noe som de fleste foreldre i prinsippet så for seg, eller ønsket da de flyttet sammen og var i lykkerus. For ikke å snakke om alle de parene der ute som ikke er lykkelige, men som blir i sine forhold likevel av praktiske årsaker, og har sine sidesprang på hver sin kant som de tror ingen vet om. Mitt poeng er at dersom man ikke finner den ene personen som man er villig til å gå "ALL-IN" for, er det vel bedre å være alene? Det er mange som velger å være alene og trives med det, og det er vel ikke noe galt med det? Det finnes ulemper og fordeler både ved å være singel og i forhold. Forskjellen er bare at det er lettere å opprettholde en fasade dersom man er i et forhold og ikke har det optimalt, fordi det er ingen som egentlig stiller spørsmålstegn ved din sivile status lenger, fordi du angivelig har nådd målet som det antas at alle mennesker søker. Er man singel og får spørsmål om hvordan man har det, er det ofte forventet at svaret skal være litt negativt. Er du for positiv og sier hvor bra du har det, og at du aldri har vært lykkeligere, kan du risikere å ikke bli trodd. Hvordan kan du være SÅ lykkelig når du hverken har mann eller barn? Vi nordmenn er, som vi alle vet, litt fordomsfulle i blant, og av og til må man faktisk gå i seg selv og kjenne helt ærlig på sin egen lykkefølelse før man begynner å mene noe om andres. Man behøver strengt tatt heller ikke å spekulere i hvorfor noen jenter ikke finner den store kjærligheten. Hun trenger ikke bli omtalt som kresen, desperat, bitter, kald, vanskelig eller sær, OG – nesten viktigst av alt: hun er IKKE ute etter å stjele DIN mann. Selv om du har barn, og hun ikke, betyr ikke det at hennes tid er mindre travel enn din, eller at ditt liv har større innhold eller verdi enn hennes, det betyr simpelthen bare at dere lever deres liv på forskjellige stadier, og at hun ikke har møtt en mann som fortjener henne, eller at hun rett og slett bare har valgt å være singel, hvert fall på nåværende tidspunkt. Uansett om man er singel eller ikke, bør man satse på å gjøre seg selv lykkelig. Fokusere på å være god mot seg selv, og ta vare på seg selv. Når man er glad i seg selv, er det mye lettere å være lykkelig. Både alene, sammen med noen, eller på andres vegne. All you need is love. #cliche XX Silje  Bilde: Pinterest  Da jeg var 20 år så jeg opp til damene som var 10 år eldre enn meg. De hadde liksom alt på stell, og så ut til å mestre A4-livet med jobb, mann, barn, stasjonsvogn og hund, helt perfekt. Livet deres så på mange måter ut som en drøm! Nå som det er jeg som er 30 år, og selv sitter midt i dette A4-livet, ser jeg veldig annerledes på det. Det er langt ifra perfekt. Det er rotete, stressende og ganske vilt til tider, men selvfølgelig også helt fantastisk! Jeg skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake 10 år og prate litt med 20 år gamle meg om hvordan livet kom til å være om 10 år, og at de 30 år gamle damene kanskje ikke hadde det så enkelt som det tilsynelatende så ut som. Å bli foreldre er en helt fantastisk milepæl i livet, med søte øyeblikk, betingelsesløs kjærlighet, og mange uforglemmelige øyeblikk. Det er også litt bisart å være foreldre. Man forventer jo historier om våkenetter, sprutgulping midt på natta (ungen altså, ikke foreldrene!), og trassalderen, men hva med den gangen du diktet opp en ny sang om visse toalettvaner for å få ungen din til å gå på do for første gang? Og den gangen du skulle synge karaoke med vennene dine, og de eneste sangene du kom på var fra Frost eller Vaiana. Og selvfølgelig den gangen du tok ei bleie på hodet og danset etter "Cookie Monster Song" og sang for full hals sammen med barnet ditt. Vi gjør mye rart som foreldre - ting jeg aldri hadde forestilt meg som 20 åring. Jeg har laget en liten liste over hva som har forandret seg for min del de siste 10 årene, og det 20 år gamle meg vs 30 år gamle meg ville hatt store diskusjoner over. Måltider alene er luksus. Da jeg var 20 år var jeg student og bodde i Oslo. Jeg gjorde ofte det jeg kunne for å spise ute sammen med venner, eller be folk på middag, eventuelt dra på middag hos noen. Rent bortsett fra frokost var det sjelden at jeg spiste alene. Det var jo kjipt å sitte i leiligheten min mutters alene uten selskap og spise middag! Det er fortsatt veldig sjelden at jeg spiser alene fordi jeg nå har en liten familie, men de gangene det faktisk skjer - åå, så deilig! Det betyr nemlig at jeg ikke må være klar til plutselig å dukke fordi en viss toåring leiker helikopter med spaghetti'n sin; jeg må ikke argumentere med henne om at hun må spise opp maten sin; jeg må ikke vaske gulvet etterpå; og det er helt STILLE! Wow. Tisse alene? Glem det. Sniker jeg meg vekk i ett minutt for å gå på toalettet, tar det ikke lang tid før det plutselig stikker et lite hode inn døra: "Mamma, hvor er du? Hva gjør du? Tisser du? Kan jeg få se?". Vi er midt i bleieslutt-trening her i huset, og Olivia er veldig interessert i hva som skjer inne på do. Hvor rart er det ikke å tisse mens en nysgjerrig liten skrott nistirrer på det som kommer ut mellom beina dine!? 20 år gamle meg hadde boltret igjen badedøra hvis jeg visste det var en sjanse at det kom til å komme noen inn - liten eller ei! Uææ! Gå ut av huset uten sminke. 20 år gamle meg sier bare "oh my Gawd!" til dette. Jeg var skikkelig nøye med dette for 10 år siden, og hadde mascara på hver bidige dag, selv for å dra på trening eller bare for å stikke en kjapp tur på matbutikken. Nå kan det gå dagevis mellom hver gang jeg tar vippetang og mascara fatt. For det første, så har jeg ikke så innmari god tid til å sminke meg nå, som det jeg hadde da jeg var 20. Jeg bruker gjerne kun 5-10 minutter foran speilet om morra'n, og det inkluderer tannpuss, ansiktsvask og hårbørsting. For det andre er jeg nå komfortabel uten mascara - det er jo i bunn og grunn ingen vits i å sminke seg for en kjapp runde med matinnkjøp! Hvem bryr seg, liksom? For det tredje, så er det utrooolig deilig å slippe sminkefjerning om kvelden. Jeg er som regel stuptrøtt når det er tid for "skjønnhetssøvnen", og fytti, så godt det er å bare vaske ansiktet, samt smøre inn litt krem, før hodet treffer puta. God natt! Lange kvelder med mannen min der vin og dype samtaler florerer? Not anymore. En drømmekveld for oss nå er å ha barnet i seng klokka 8, rydde vekk de usannsynlig mange lekene hun klarte å strø rundt om i huset 20 minutter før leggetid, poppe en bolle med popcorn, og ha en aldri så liten date med Netflix. Vi sovner som regel på sofa'n før klokka 10, begge to (eller fire, hvis du inkluderer hundene). 20 år gamle meg var ikke så nøye på antallet timer jeg sov om natten, mens nå MÅ jeg ha 7-8 solide timer for å fungere normalt dagen etter. Hvis tallet kryper ned mot 6 timer, da møter jeg opp i form av Cruella DeVille til frokost. Grøss og gru! Hårstell er nedprioritert. I 20 åra var det veldig viktig for meg å ha håret på stell. Jeg brukte gjerne lang tid om morra'n for å finne ut om jeg skulle ha det opp, ned, krøllet, i flette, eller prøve meg på en annen variant. Håret var nesten alltid nyfarget og jeg vasket det hver bidige dag. Nå havner håret gjerne i en ball på hodet, ganske enkelt fordi det er raskt og lettvint, og jeg orker simpelthen ikke å gå rundt med hår ned i ansiktet. Da blir det dratt i, eller bustet til uansett. Skal vi på litt finere besøk, og mannen min er hjemme, da hender det at jeg tar meg 5-10 min ekstra til å fyke gjennom håret med ei rettetang. Snakk om luksus! Jeg vasker håret annenhver dag - og de dagene i mellom når jeg ikke vasker det - åå, så deilig å slippe nettopp det gjøremålet! Etterveksten min vil jeg helst ikke snakke om, fordi den nå er så lang at jeg nesten skjemmes litt. Heldigvis kan jeg trøste meg med at det ser litt "ombre" ut, og at det faktisk fortsatt er litt "in" nå om dagen. Så selv om jeg ikke er så fornøyd med det, så er jeg vel innafor på en eller annen måte. Frisørbesøk er en sjeldenhet - jeg har da vel ikke 3 timer til overs som jeg bare kan bruke på meg selv!? Det må forøvrig nevnes at sist jeg var hos frisøren dro hun ut ei stor klyse brokkoli fra bakhodet mitt....! (Fint...hvor lenge hadde jeg gått rundt med den der, tro?) Usannsynlige dilemmaer. Har du prøvd å diskutere med en toåring? Lykke til sier jeg bare. En toåring er rimelig ubesluttsom og spontan, men samtidig ekstremt bestemt, noe som legger til rette for en rekke dilemmaer. Her om dagen havnet jeg for eksempel i en aldri så liten sitasjon med min lille frøken, der hun satt fast mellom barken og veden. Hun fikk nemlig ikke bestemt seg for hvilken dør vi skulle gå ut av - garasjedøraeller inngangsdøra (forøvrig plassert rett ved siden av hverandre). Olivia ville først gå ut garasjedøra, og det var helt ok for min del. Jeg låste den opp, åpnet den, og ventet på at hun skulle gå ut. "Neeei, jeg vil gå ut den andre døra!" Ok. Jeg lukket og låste garasjedøra, låste opp og åpnet inngangsdøra...tror du hun kom? Nope! "Jeg vil gå ut garasjedøra!!!" Hun gikk fram og tilbake på hvilken dør hun vill gå ut av, og selv om jeg gang på gang minte henne på om at vi jo kom til å havne i bilen foran huset uansett, så fikk hun IKKE bestemt seg. For å gjøre en lang historie kort - det endte med at jeg tok en sprellende toåring med meg under armen og gikk ut inngangsdøra mens hun ropte "JEG VIL GÅ UT GARASJEDØRAAA!" (Tålmodighet er en dyd, sier de visst.) Som 20-åring kunne det også ta lang tid før jeg kom meg ut av døra, men det var helst fordi jeg ikke fikk bestemt meg for hvilke sko som matchet antrekket mitt best. Luksusproblem. Planlegging. Spontanitet er en del av mange 20-åringers hverdag, og jeg var intet unntak. Jeg planla sjeldent hva jeg skulle spise til middag før jeg faktisk ble sulten, og lagde gjerne det første og enkleste jeg kom på. Jeg kunne fort finne på å stoppe innom både to og tre butikker på vei hjem, uten at det gjorde noe. Og jeg stilte opp med én gang dersom en venninne ringte og spurte om jeg ville komme på besøk for å drikke te og skravle. Nå må disse tingene planlegges ned til hver minste detalj. Hvis ikke jeg har middagen klar til en viss tid, uansett om jeg er sulten eller ei, så har jeg et barn som kan vise ganske dramatiske sider av seg selv dersom sulten tar over. Så det er best å være ute i tide, og måltidet må jo selvfølgelig være balansert nok i forhold til grønnsaker, proteiner og karbohydrater. Stoppe mange steder med et lite barn i bilen? Nei takk! Et stort bilsete med div belter, en 13kgs kropp som må løftes ut og inn av bilen, pluss uvissheten om at denne kroppen har lyst til å sette seg tilbake i bilsetet eller ikke når den tid kommer, gjør at så få stopp som mulig prioriteres. Jeg stopper kun om det er nødvendig, eller altså planlagt. Og jeg vil helst ha en dags (eller fem) varsel dersom en venninne vil finne på noe, rett og slett fordi jeg må forberede meg ifht middag og kveldsstell her hjemme, og ikke bare kan løpe ut av huset med det første. Selv om hverdagen kan være litt som en berg- og dalbane, og at livet har forandret seg veldig på 10 år, så ville jeg selvfølgelig ikke vært foruten alle disse øyeblikkene. Noen av de er kanskje frustrerende og stressende, men jeg vet at i fremtiden kommer jeg til å se tilbake på denne tiden av livet med et smil om munnen. Og hvem vet - kanskje jeg om 10 nye år sitter her og skriver om hvor uerfaren jeg var som 30-åring, og at 40 år gamle meg har et totalt nytt syn på livet? Xx Lise  Da jeg bodde i New York og var singel, ble jeg satt opp på en "blind date" av noen venner. Jeg tenkte for meg selv at den som intet våger intet vinner, og forventet ikke akkurat å møte "den rette", men trodde jo i det minste at jeg skulle møte en hyggelig herremann siden vennene mine gikk god for ham. Jeg møtte opp med et påklistret smil og 2 glass vin innabords, og vennene mine introduserte meg for "Don Juan" før de diskret trakk seg litt unna. Det første Don Juan sa til meg da vennene mine forsvant var: "So, I hear you're from Norway? Is your height normal for a Norwegian girl? I thought all Norwegian girls were really tall!" Jeg svarte bare "I need a drink", og gikk til baren. Fytti! Greit nok, jeg er bare 162 cm, men med hælene jeg hadde på var jeg minst 167cm, og sånt sier man bare ikke! Jeg spurte ikke han om det var moren hans som hadde plukket ut antrekket hans, eller om han hadde ekstra god luktesans med den ørnenesa!!! I ettertid av dette har jeg tenkt mye på høyde, og prøvd å forstå hvorfor denne uvitende amerikaneren hadde inntrykk at alle norske kvinner er så innmari høye. I følge en artikkel fra KK i 2015, er gjennomsnittshøyden til norske kvinner 167cm, noe jeg skulle ønske jeg visste da jeg var på blind date den gangen. Men, selv om dette er gjennomsnittshøyden, betyr ikke det at de som befinner seg over eller under dette tallet trenger å ofre en tanke på om de er for høye eller for lave, for i det store og det hele spiller det absolutt ingen rolle! Jeg har hele livet fått høre at jeg er lav, og gikk på ungdomsskolen under kallenavet "Lille-Silje" eller "Silje-Mini", og det er kanskje derfor min forkjærlighet for høyhælte sko ble så stor, fordi skoene gjorde meg høyere og av den grunn ga meg økt selvtillit. Det er faktisk ganske intimiderende å føle seg liten, spesielt om man har venninner som er langt over 170. Når man må stå oppreist og snakke med folk som er høyere, blir man jo bokstavlig talt sett ned på og det er ikke alltid like gøy. I dag bryr jeg meg veldig lite om høyden min. Skjønnhet måles nemlig ikke i høyde, det måles i personlighet, latter, utstråling og humor! Det er ikke verdt å gå gjennom livet på tåspissene for å virke høyere, eller lute ryggen for å fremstå som lavere. For selv om vi stadig ser supermodeller på tv, i sosiale medier og i motemagasin, betyr ikke det at de er "vakrere" enn oss som ikke vant lotteriet for lange ben. Jeg anser meg selv som akkurat passe stor, og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kastet bort så mange unyttige tanker da jeg var yngre på å ønske at jeg var høyere. Slenger med noen bilder av kvinnlige kjendiser som ikke er så innmari høye de heller, men som ikke har brydd seg særlig om det, og som blir regnet som noen av verdens vakreste kvinner :) #jEnteloven Xx Silje Er du perfekt? Da er du i så fall heldig. Det er nemlig ikke jeg - noe jeg til stadighet minner meg selv på. Spør du meg om hva jeg ikke liker ved meg selv, kan jeg gi deg en liste lengre enn Glomma. Men spør du meg om hva jeg liker ved meg selv blir listen drastisk kortere, den blir som en liten sølepytt til sammenligning. Det er så lett å finne feil ved meg selv, og så fort plukke kroppen min fra hverandre og tenke negativt om enhver bit jeg ser når jeg står foran speilet. Samtidig er det så utrolig vanskelig å finne det jeg faktisk liker - det som er vakkert og fantastisk med meg. Kjenner du deg igjen? Hvorfor er det sånn at vi er så flinke til å finne feil hos oss selv? Hvorfor kan vi ikke være litt flinkere til å være glad i den vi er, og gi oss selv litt mer "self love"? Her i Cliché har vi tenkt å gjøre noe med dette. Vi har lagt ut på en reise som har sjøl-elsk som mål, og du er invitert med oss på turen! I bagasjen har vi pakket en god dose positivitet, inspirerende ord, styrke, aksept, kjærlighet, og selvtillit. Vi har lagt fordommer og negative kommentarer igjen hjemme. Realiteten er at vi selv er vår egen verste fiende. Vi misliker gjerne oss selv ned til hver minste detalj, og uansett hvor mye vi forandrer oss, hvor mange fancy antrekk vi kjøper, hvor mye sminke vi bruker, hvor mye vi trener, eller hvor sunt vi spiser, så finner vi ALLTID noe feil med oss selv! Selv tror jeg at jeg har en sånn passe sterk kropp, med litt magemuskler og tonede armer. I stedet for å fokusere på dette, velger jeg heller å disse den løse huden på magen min, som 2,5 år etter at jeg fikk Olivia, fremdeles ikke har gått vekk. Jeg ser også åreknuter og spindelvev-årer på leggene mine, noe som jeg trodde var forbehold de over 50. Og når jeg ler kniper jeg ofte leppene hardt sammen, eller dekker til munnen med hånda, slik at ingen skal se at tennene mine ikke står som perler på en snor - slik andres stort sett gjør
Når det gjelder den ekstra huden på magen er det nok mange som synes jeg er utrolig teit som bryr meg om det (og jeg er enig). Noen bærer kanskje noen kilo ekstra, og det at jeg, i min str xs/s-kropp, klager over litt løs hud på magen - åå, for et luksusproblem, ikke sant? Joda, det er faktisk det, men vær snill å husk at alt er relativt. Hele livet har jeg vært av det slaget som ikke har vært redd for å vise verken mage eller lår. Jeg har trent jevnt og trutt så lenge jeg kan huske, og vært opptatt av å holde kroppen min og dens fasong ved like. Så det at jeg nå har folder med hud på magen som rynker seg skikkelig, spesielt når jeg sitter, det er nytt for MEG, det er annerledes enn den JEG brukte å være. Før kunne jeg finne på å vise litt mage ved å bruke en litt kortere topp, eller ved å ta joggeturen her i LA i sports-bh. Nå ville jeg ikke funnet på å gjøre det. For MEG er det en ny opplevelse. Andre slår hardt ned på seg selv fordi de kanskje har lår som gnisser sammen, en ekstra bilring rundt magen, grevinneheng på armene (for et utrolig teit ord, forresten), stor nese, cellulitter, rynker rundt øynene, åreknuter, dobbelthake, store føtter, fregner, eller små pupper. Har jeg glemt noe da? Jeg tror at når vi dømmer oss selv er det en form for beskyttelse, da vi er redd for at det er nettopp det andre gjør mot oss. Vi kommer dem liksom i forkjøpet, og beskytter oss mot det vi antar at andre tenker om oss. På den måten trenger ingen å si det til oss, ettersom vi sier det til oss selv. Men fytti, så ugreie vi er med oss selv, som gjør dette mot vår egen selvtillit! Tenk om du hadde en venninne som kontinuerlig pekte ut det hun ikke likte ved deg, at hun konstant disset kroppen din, og fikk deg til å føle deg stygg eller mindre verdt. Hadde du vært venninne med henne lenge? Neppe. For det første er det utrolig frekt av henne, og for det andre trenger du ikke sånne negative vibber. Allikevel gjør du disse tingene mot deg selv, og sannheten er at det er neimen ikke lett å være venn med deg selv hvis du snakker sånn til ditt eget speilbilde. Det kommer ikke til å bli lett, men det er på tide å skape et godt vennskap mellom deg og kroppen din - det er jo den eneste kroppen du har, og jeg kan love deg at du vil føle deg lykkeligere dersom dette vennskapet holdes ved like.
For et par måneder siden hadde jeg en aldri så liten selvtillits-breakdown. Mannen min var bortreist med jobben i tre uker, og jeg var ekstremt sliten etter jobbstress, samt at jeg i tillegg var ansvarlig for to store hunder, en energistappet toåring, og et stort hus. Vi har ingen familie i umiddelbar nærhet her vi bor, og jeg var derfor ene og alene om å sjonglere disse oppgavene (altså, Olivia er ingen oppgave, men å ta vare på en toåring krever sitt!). En kveld stod jeg foran speilet på badet, og studerte meg selv. Jeg så et dratt fjes med mørke ringer under øynene, jeg analyserte enhver liten fregne på nesa, så på de bittesmå cellulittene som, uansett hvor mange knebøy jeg har slitt meg igjennom, holder et jerngrep på baken min, observerte den pløsete lille hudfolden mellom bh-stroppen og armhulen min, sukket oppgitt da jeg atter en gang så på puppene mine som etter 15 måneders amming, melkespreng og en mengde smertefulle brystbetennelser ikke kan betegnes som noe annet enn ballonger som luften har gått ut av, og jeg dro i den dvaske huden på magen min. Med andre ord - jeg begikk selvkritikk på høyt nivå. Jeg må innrømme at et par tunge tårer falt, og jeg visste intet annet råd enn å ringe mannen min. Han trøstet meg først og sa at det ikke betyr noen ting, og minte meg på at han synes jeg er vakker uansett, og at jeg har mange gode kvaliteter. Jeg snufset fortsatt. Da ble han plutselig litt mer alvorlig, og sa med en bestemt tone at det nå er på tide å vokse opp og legge selvkritikken på hylla; at det er på tide å godta den JEG er; at jeg er bra nok sånn som jeg er. Han fortsatte med å minne meg på at jeg har en datter på 2 år, og at jeg er hennes største kvinnelige forbilde i livet. Dette stoppet tårene, men det var det følgende han sa som fikk meg til å virkelig tørke dem og våkne opp: "Hvis du ikke er glad i deg selv, hvordan kan du forvente at Olivia kommer til å like den hun er når hun vokser opp? For å være der for henne, må du først og fremst være der for deg selv!" Han hadde helt rett. Altså, selvfølgelig hadde han det! Jeg tok meg selv i ørene, bestemte meg der og da for å sette volumet til den selvkritiske stemmen på mute og finne ting ved meg selv som jeg faktisk liker. Målet mitt var å snu det jeg har sett på som ulemper" til fordeler. Så langt har ikke dette vært lett, men jeg er på vei i riktig retning, og jeg føler meg allerede mer selvsikker og mye, mye bedre. Her er noen av tingene jeg ser på som positivt ved meg selv: - Først og fremst, så har kroppen min vært igjennom noe av det største man kan oppleve her i livet - den har båret frem et perfekt lite barn, som var knyttet til meg etter fødsel gjennom fysisk kontakt, amming og kjærlighet. Dette har satt sine spor i form av spindelvev-årer, løs hud på magen, og pupper som har mistet litt futt, men hvem bryr seg vel om det når det "bare" var det jeg måtte ofre for å bære frem min fantastiske datter! Realiteten er at jeg ville revet av meg både armer og bein for henne, så litt ekstra hud rundt midjen, og et fargekart på leggene betyr jo absolutt ingenting i det store og det hele. - Ja, jeg har noen små cellulitter på stumpen, men hallo - cellulitter er ikke unormalt å ha. Vi er bare opplært til å tro at det er et problem og ser sjenerende ut. Egentlig er det bare en liten oppsamling av fettceller mellom vev under huden, som kan oppstå uansett hvor stor eller liten man er. Det betyr ikke at man har for mye fett på kroppen, og viktigst av alt - det betyr ikke at det er noe feil med oss som har cellulitter. - Kroppen min er sterk, og jeg har en vilje på innsiden som har hjulpet meg å nå mangfoldige mål, og tatt meg med over vanskelige knauser. - Hjertet mitt er fylt av godhet, og banker for de jeg er glad i. - Beina mine har kanskje spindelvev-årer og åreknuter, men de har (stort sett) stått stødig, og båret meg mil etter mil gjennom livet. - Hendene mine er gavmilde og hjelpsomme. - Armene mine er sterke, og har holdt et barn tett inntil meg i 2.5 år.
Det har vært mye positiv fokus på kvinners kropp i Norge den siste tiden, og overskrifter som "den uretusjerte sannheten" og hashtagging av "fitnok" har fått folks oppmerksomhet - og det er en utrolig bra start, men vi trenger enda mer av dette. Vi ønsker ikke lenger å se syltynne, retusjerte barbiedukker i sosiale medier, kanskje spesielt ikke etter at vi når en viss voksen alder (*kremt, 30*? ) Nå ønsker vi å se det som er VIRKELIG - det vi faktisk kan relatere oss til. Det er nettopp derfor, når noen faktisk tør å vise sannheten, at disse bildene får ekstremt mye oppmerksomhet og likes. Disse bildene gjør det bra pga deg og meg, fordi vi ER den personen. Vi kjenner oss igjen i enhver post-gravid kropp, enhver rynke, enhver cellulitt, enhver åreknute, enhver ekstra kilo, og ethvert øye som ikke har falske vipper. Samtidig er det derfor at når enkelte fruer legger ut bilder av seg selv i bikini-klar kropp et par dager etter fødsel, forøvrig pent dekket til med push-up bh og g-streng, at vi reagerer så sterkt når vi ser disse bildene. Vi kjenner oss nemlig aldeles ikke igjen. Jeg tror nok jeg snakker for mange mødre, om ikke de fleste, når jeg sier at DET SISTE jeg tenkte på i dagene etter fødselen var push-up bh og g-streng. Jeg var mer bekymret for alt blodet som kom ut av meg, og at selv om jeg brukte verdens største maxibind, så var jeg ikke sikker på om det kom til å være stort nok for det som strømmet ut av meg. Det tok 6 uker før blødningen stoppet helt, og jeg beveget meg ikke inn i bh med spiler før ca 12 mnd seinere (når ammingen begynte å avta). Puh! Poenget mitt er ikke å gjenopplive denne diskusjonen, eller å henge ut noen - man kan for all del ta på seg det man vil etter fødsel. Men ettersom kroppspresset er på sitt største nå om dagen, bør man etter min mening være litt forsiktig med hva man poster, spesielt om man er både blogger og såkalt "influencer" i sosiale medier. I en slik posisjon har man et ansvar om å være et visst forbilde for følgerne sine. Mon tro hva et sånt bilde gjør med gravid 18-åring - hvilket press legges på henne? Kommer hun til å spise mindre, fordi hun vil tilbake til normalvekt så raskt som mulig etter fødsel? Kommer hun til å trene hardere enn hun bør, fordi hun vil se tynnere ut? Kommer hun til å droppe ammingen i etterkant fordi hun vil at puppene skal strutte? Det er et farlig spill når man ønsker likes, følgere, og oppmerksomhet, men samtidig ikke helt tenker igjennom hva man egentlig, egentlig, egentlig fremmer. Bilder som legges ut etter fødsel av kvinner i sykehustruser, og som ammer med bryster der man tydelig ser sprengte blodårer, hvor magen fortsatt ser 6 mnd gravid ut, mamma'n er usminket og håret ikke har blitt vasket på 4 dager - det er disse bildene vi liker og ønsker å se, fordi de representerer realitet fremfor overfladiskhet. Kroppene våre er i konstant forandring, og i stedet for å slå ned på oss selv om og om igjen på grunn av det vi ikke liker, må vi bli bedre til å minne oss selv på at skjønnhet ikke måles ut fra nummeret vi ser på badevekta, eller i klesstørrelsen vår. Skjønnhet er ikke photoshop, falske øyevipper, top-model poseringer, eller botox. Skjønnhet er følelser, virkelige øyeblikk, og godhet. Jeg innledet dette innlegget ved å spørre om du er perfekt. Sannheten er at INGEN er perfekt. Du kan banne på at de skavankene du selv synes du har, også finnes hos nabo'n din, kollegaen din, venninnen din, og ikke minst hos kjendiser. Ingen har "alt", uansett hvor celebre de er, hvor mange sminkører de ansetter, eller hvor mye de trener. Til det må jeg bare si takk og lov - det beviser bare at i bunn og grunn er vi alle like mye verdt. Virkelighet trumfer perfeksjon, og verden sulter etter flere virkelige personer. Og gjett hva? Det starter med DEG. Du er god, du har du har kvaliteter ingen andre har, du kan ikke måle deg mot andre - og andre kan ikke måle seg mot deg! Vær et forbilde for deg selv, vær virkelig, vær uredd, vær den du er. Og sist, men ikke minst. Vær glad i deg selv. Det fortjener du! Jeg har i alle fall bestemt meg for å gi meg selv litt mer "self love", og det synes jeg jammen du også bør gjøre! Xx Lise Ps. Jeg har ikke mottatt et eneste øre for å reklamere for Calvin Klein - jeg er bare en stor tilhenger av det superkomfortable undertøyet de selger!
 Det har nesten blitt litt "Clichè" å snakke om feminisme og kvinners rettigheter, men det er noe som man aldri bør ta for gitt eller slutte å kjempe for. Jeg leste noe i en bok for litt siden som gjorde meg ekstremt provosert, og siden da har jeg tenkt veldig mye på jenters rettigheter. Det jeg leste handlet om voldtekt av kvinner, og fremhevet hvordan vi kvinner fortsatt lever i et forferdelig urettferdig og skjevt samfunn når det gjelder kjønnsfordeling. Nå var dette bare et lite avsnitt av boken, men det avsnittet vekket et forferdelig sinne i meg som jeg ikke tror jeg klarer å slippe før jeg får skrevet det ned. Det jeg skriver nå er ikke ment som en sammenlikning av hvordan kvinner andre steder har det, det er rett og slett snakk om hvordan vi kvinner i Norge lever, ikke noe annet. Jeg vet vi er priviligerte, jeg vet vi er heldige, men det betyr ikke at vi skal godta alt bare fordi "det kunne vært verre". Jeg synes ikke vi skal ta til takke med den friheten vi har i dag, selv om det finnes andre kvinner der ute i verden som ikke har det på langt nær så godt som oss "nordkvinner". Vi må ikke bli redde for å snakke om dette i frykt for at det blir mistolket som mangel på sympati for undertrykte kvinner i andre land.  Mitt poeng med alt dette er at vi jenter har så mange regler å forholde oss til som gutter aldri trenger å tenke på, og jeg synes rett og slett at dette er ganske urettferdig i et land som Norge. Det hadde vært ganske fint å slippe å tenke på hvem som kanskje lurer rundt neste hjørne, bak busken i mørket, eller sluppet å late som man snakker i telefonen når man går hjem alene en sen kveld. Gutter behøver ikke tenke på å ta med seg et ekstra par (flate) sko i vesken, fordi man må være i stand til å springe dersom man skal gå hjem alene fra en hyggelig bytur med venner. For sikkerhets skyld er det aller best om man skifter ut skjørtet til fordel for bukse, for å "gjøre det vanskeligere" for en voldtektsforbryter. Ikke gå med musikk på ørene, ikke ta snarveien gjennom parken, ikke gå alene, ikke gå på hæler, ikke gå i skjørt, IKKE drikk for mye... Har jeg glemt noe da? Jeg har selv gått rundt og kjent på usikkerheten ved å gå hjem på nattestid, og brukte alltid å ha peppersprayen klar i hånda, eller pekefingeren klar til å nappe ut sikringen til voldsalarmen, da jeg bodde i Oslo og måtte gå hjem alene. Det var ingen god følelse. Man føler seg rett og slett utsatt og sårbar. Det føles urettferdig.  De som fokuserer på hvor mye jenter drikker, eller hva de har på seg, er mindre intelligente i mine øyne. Jeg har mer enn én gang hørt kommentarer i forbindelse med overfallssaker i media som; "Hun ba jo om det - sånn som hun gikk kledd", eller "Ja, sånn kan det gå om du drikker for mye". Det er INGEN som ber om dette. Når skal folk forstå at når vi pynter oss for å gå ut på byen en kveld, tar vi på oss det som gjør at vi føler oss vel og gir oss en liten boost. Det er ikke nødvendigvis guttene vi kler oss opp for, det er oss selv. Når det gjelder alkohol, er det selvfølgelig aldri lurt å drikke for mye, men hvem der ute kan si at de aldri har vært unge og gått på "en smell"? Det spiller ingen rolle hva en jente har på seg, hvor enn utfordrende det måtte være! Det er ALDRI en invitasjon til voldtekt!!! Det virker på meg som at det nesten er ok i Norge i dag at vi ikke er trygge på nattestid, at vi har slått oss til ro med at "sånn er det bare". Det er forferdelig urettferdig spør du meg. Det forteller meg at strafferammen i Norge er altfor lav i sånne saker, og at 150,000,- i erstatning for å få livet ødelagt og leve med grusomme torturminner resten av livet er fullstendig latterlig. Vi skal selvsagt passe på hverandre og ta forholdsregler uansett hvor vi er, men jeg kan faktisk ikke forstå at vi ikke er kommet lengre i forhold til straff. Jeg vil ikke at den lille jenta i magen min skal vokse opp i en verden hvor jenter har sluttet å kjempe for den tryggheten de faktisk fortjener, og ikke tar til motmele når skyldspørsmål i overfallssaker vinkles mot andre enn overfallsmannen, som ALLTID har skylden. Det var alt jeg hadde på hjertet i dag, takk for at du lyttet. Xx Silje #jEnteloven Hei kjære deg! Jeg heter Lise, er 30 år, elsker å le av dårlige vitser (spesielt mine egne), innrømmer lett at jeg synes Grey’s Anatomy er kult, og takker aldri nei til frozen yogurt. Og én ting til – jeg har rynker! Og vet du hva? Det er helt greit. Disse rynkene, disse rynkene… Linjene i huden som år for år graver seg sakte, men sikkert lengre og dypere inn i ansiktet vårt og gjør at vi etter hvert ser litt mer voksne (altså eldre) ut, og gjør at vi kanskje ikke må vise leg på polet lengre. Vi lever i dag i et samfunn hvor det ironisk nok rynkes på nesa av nettopp rynker! Her i Los Angeles opplever jeg daglig press fra omverdenen om at rynker blir sett på som “ulekkert”, men at det heldigvis finnes SÅ mange muligheter for å forhindre/fjerne disse "forferdelige" linjene. Reklamer på tv, radio, i sosiale medier, moteblader, og til og med i posten forteller meg at alt fra chemical peels, antioksidanter, laserbehandlinger, plastisk kirurgi/ansiktsløftninger, samt botox og andre injeksjoner, er suverene løsninger for at jeg skal kunne få super hud og se “yngre” ut. Jeg må bare si det én gang til – jeg er 30 år. 30 år, for himmelens skyld! For de aller fleste går jeg fremdeles inn under betegnelsen "ung", men etter de passerte 30 er man vel "offisielt" voksen. Og nå forteller reklamene meg at jeg altså må prøve å se yngre ut? Nei takk. Nå har jeg nettopp kommet meg inn i alderskategorien hvor jeg faktisk kan kose meg med et glass vin til kvelds uten å bli sett på som en festløve, jeg er ferdig med miniskjørt og skyhøye stiletter, jeg går til sengs før midnatt på lørdager. Det er ikke én eneste celle i kroppen min som har lyst til å være i 20-åra igjen, og jeg har heller ikke et ønske om å se ut som om jeg er yngre enn det jeg faktisk er. Jeg synes jeg ser akkurat passe "ung" ut for en rykende fersk 30-åring, og jeg blir så oppgitt når samfunnet rundt meg gjør alt det kan for å få meg til å føle meg som om jeg ikke er god nok med de rynkene jeg har samlet opp i løpet av livet så langt. Og ja, jeg skjønner at mange av reklamene er beregnet for damer som kanskje er noen år eldre enn meg, type "Beverly Hills Housewives", men ettersom jeg jo daglig hører og ser alle disse reklamene blir jeg jo påvirket - presset havner altså på meg også. Når jeg tenker tilbake på bestemoren min, som gikk bort i 2001, har jeg bare gode minner. Hun var en snill og omtenksom frue, og hun var vakker akkurat som hun var. Minnet om henne er et rundt og godt ansikt med en god porsjon rynker som strakk seg helt bort til hårlinjene da hun lo, glatte kinn som hang litt nedover som små poser, og en hake som stakk ut mellom de søte posekinnene. Hun ga forøvrig verdens beste og mykeste klemmer! Ble hun morsk, rynket leppene seg litt ekstra, men de rettet seg fort ut igjen når smilet kom på plass. Jeg er SÅ takknemlig for at Besta aldri tok botox, eller at hun aldri løftet ansiktet hos en plastisk kirurg. Ja, hun brukte litt fuktighetskrem til ansiktet, og fjonget seg på håret, men det var stort sett det, og hun var derfor det man betegner som en naturlig skjønnhet. Besta levde et liv hvor hun arbeidet hardt på gården hun drev med min bestefar, og den eneste gangen hun la seg ‘under kniven’ for å forbedre kroppen, var da hun trengte kneprotese i en alder av 82 år. Jeg sier ikke dette for å oppforde alle til å leve nøyaktig som min kjære “Besta” – jeg kan forøvrig nevne at hun også var en stor tilhenger av tysk jodle-teater, Sputnik, og kamferdrops. Poenget mitt er at hun var den hun var for MEG fordi hun så ut som hun gjorde – rynker, posekinn, og hele pakka. Den harde sannheten er, at har man fått rynker, så har man fått rynker. Det er ikke så mye å gjøre med, selv om det er helt ok å prøve å dekke litt over dem til en viss grad. Rynkekremer fjerner ikke rynkene, men de kan hjelpe til med å få fylle ut de harde strekene, slik at huden oppfattes glattere. Altså har man først fått rynker, så får man ikke fjernet dem uten å gå til drastiske inngrep. Men det går selvfølgelig an å forebygge! Selv følger jeg visse forholdssregler når det gjelder nettopp rynkeforebygging, til en grad jeg føler er "innafor" og naturlig: Jeg bruker både solkrem og solbriller daglig, og av og til hatt, for å skjerme huden for solens varme og stikkende hånd; jeg drikker rikelig med vann hver dag for å holde elastikken i huden så god som mulig fra innsiden; jeg trener minst 4 dager i uka så blodomløpet stadig er i full sving; jeg har et sunt og variert kosthold med rikelig av vitaminer, mineraler, antioksidanter og gode fettsyrer; jeg røyker ikke – har aldri gjort det heller; og jeg bruker ansikts- og øyekremer egnet for min hud og alder. Dette er en lang liste, synes nå jeg, men likevel har jeg faktisk rynker. Neimen om jeg har sluppet unna, selv om jeg gjør alle disse forebyggende tiltakene! Men som jeg nevnte tidligere – for min del er det HELT greit. Rynker er en biologisk sannhet man rett og slett ikke slipper unna. Noen har flere enn andre, noen har større enn andre, noen har lengre enn andre, og noen har på andre steder enn andre. Jeg har bestemt meg for å snu litt rundt på den negativiteten som rynker ofte har, og jeg har derfor begynt å se mer positivt på dem - de representerer nemlig livet mitt: - De rundt øynene og munnen er fra all moroa jeg har hatt så langt; alle latterkulene med søstrene mine; alle de teite vitsene jeg ler av; lange sladrekvelder med venninner; smilet jeg har om munnen når mannen min danser robot-dansen; lykken jeg opplever ved å se datteren min vokse opp. - Strekene i panna minner meg om strandferier til Hellas, spesielt fra de gangene jeg hadde glemt å smøre meg i nettopp panna. De minner meg om overraskelsesfesten søstrene mine hadde stelt i stand til meg på 25-års dagen min; sjokket jeg fikk da min mann fridde til meg; om ansiktsuttrykket mitt da jeg så "positiv" på graviditetstesten for 3 år siden. - Den store bekymringsrynken mellom øyenbrynene mine er et bevis på at jeg har vært gjennom litt tøffere tak: Hard skolegang, lange arbeidsdager, dyp sorg og savn, frykt, oppgitthet og bekymring over hverdagslige ting - for eksempel da Olivia slo hull i haka for noen måneder siden, og ingen tok imot forsikringen vår, bortsett fra akuttmottaket på sykehuset som er det dyreste alternativet! (To små sting kostet oss 3000 kroner...Welcome to America!) - Rynkene som begynner å legge seg over øyelokkene mine vitner om at jeg faktisk begynner å bli ordentlig voksen, noe jeg har sett fram til lenge. Jeg har ikke sett fram til rynkene altså, men jeg er så lei av at folk spør meg om hvor gammel jeg er, og at jeg fremdeles må vise leg når jeg kjøper en drink ute (og det er bestandig kun meg de spør selv om det er mange andre der - urettferdig!). Jeg ønsker ikke å bli sett på som en liten jente lenger, og ønsker derfor ikke å se ut som en heller. En del av mine linjer en nok også en del av mine gener. Det er ulike trekk i ansiktet mitt som minner om mamma’n min og foreldrene hennes, og om pappa’n min og foreldrene hans. Gjennom dette kan jeg på en måte forestille meg hvordan jeg kommer til å se ut når jeg er 60, 70, eller 80 år, og jeg gruer meg ikke! De er/var alle vakre, og jeg synes det er helt fantastisk at jeg kan faktisk se spor av besteforeldrene mine i mitt eget ansikt! Rynkene mine er et sentimentalt bevis på at jeg har levd. Hver en liten strek er med på å forme den JEG er –de gir meg MITT ansiktsuttrykk, og gjør MEG unik. Ingen andre har de rynkene jeg har, for ingen andre har levd mitt liv. Jeg tar de rynkene jeg har fått, omfavner dem, og takker dem for at de omrisser og definerer ansiktet mitt, og er med på å gjøre meg til nettopp meg. Jeg fortsetter imidlertid å forebygge, fordi det er sunt for både hud, kropp og sjel. Men med en herlig toåring i hus, en mann som kunne vært stand-up komiker på si, samt et utrolig solfylt bosted, har jeg absolutt flere rynker i vente, og de rynkene som ser det nødvendig å komme på permanent besøk er hjertelig velkomne etterhvert som livet mitt utfoldes. Xx Lise #rynketryne #jEnteloven Ps. Bildene er tatt med min kjære iPhone, som dessverre ikke gir ultimat bildekvalitet...    Øyerynker i en alder av 30! Who cares!   |
RSS Feed
