​Hvor ofte har du ikke hørt at "gult er kult"? Det er et temmelig oppbrukt (altså clichè) uttrykk, men det er fullstendig sant! Gult har florért på motefronten fra topp til tå i et år nå, og selv om gult ikke er farge nummer én i høstens motebilde, så er den fortsatt med i spillet. Den noe mørkere, sennepslignende fargen er gulfargen du kommer til å se mest av i høst, ettersom den matcher de andre jordnære fargene som kommer til å dominere i den kommende årstiden. (Burgunder, olivengrønn, mørkeblå, brun, og blek rosa.)

Her er noen av de gule scoopene jeg har satt meg på høstens ønskeliste: 
​

​En god lue på kalde høstdager er viktig for å holde varmen, og denne luen fra Lindex ser super ut i forhold til dette. Jeg ser for meg at den vil passe utmerket sammen med en olivengrønn jakke, et grått stort skjerf, og joggesko. 

​
Hvorfor ikke style mobilen også i høst?
Jeg elsker looken til dette iPhone 6-dekselet fra Richmond & Finch! Hadde det ikke vært for at jeg må bruke et støtsikkert deksel (pga en toåring som plutselig finner på å smelle mobilen i bakken om og om igjen), så hadde jeg garantert gitt mobilen min dette utseendet i høst! 

​​Noen andre enn jeg som gleder seg til høsten allerede?
Xx Lise. 

Har du brune eller mørkebrune øyne, slipper du unna med nesten alt. Men laksefarger og bronsefarger, er trygge valg som alle kler. Mosegrønne øyenskygger kan gjøre brune øyne lysere og mer fremtredende, og passer derfor veldig fint som lett dagsminke. Ønsker du et mer dramatisk resultat, er sterke lilla- og blåfarger kontraster som fremhever brunfargen i øynene dine.

Xx Silje

Er du perfekt? Da er du i så fall heldig. Det er nemlig ikke jeg - noe jeg til stadighet minner meg selv på. Spør du meg om hva jeg ikke liker ved meg selv, kan jeg gi deg en liste lengre enn Glomma. Men spør du meg om hva jeg liker ved meg selv blir listen drastisk kortere, den blir som en liten sølepytt til sammenligning.
​Det er så lett å finne feil ved meg selv, og så fort plukke kroppen min fra hverandre og tenke negativt om enhver bit jeg ser når jeg står foran speilet. Samtidig er det så utrolig vanskelig å finne det jeg faktisk liker - det som er vakkert og fantastisk med meg. Kjenner du deg igjen? Hvorfor er det sånn at vi er så flinke til å finne feil hos oss selv? Hvorfor kan vi ikke være litt flinkere til å være glad i den vi er, og gi oss selv litt mer "self love"?
​

Her i Cliché har vi tenkt å gjøre noe med dette. Vi har lagt ut på en reise som har sjøl-elsk som mål, og du er invitert med oss på turen! I bagasjen har vi pakket en god dose positivitet, inspirerende ord, styrke, aksept, kjærlighet, og selvtillit. Vi har lagt fordommer og negative kommentarer igjen hjemme. 

Selv tror jeg at jeg har en sånn passe sterk kropp, med litt magemuskler og tonede armer. I stedet for å fokusere på dette, velger jeg heller å disse den løse huden på magen min, som 2,5 år etter at jeg fikk Olivia, fremdeles ikke har gått vekk. Jeg ser også åreknuter og spindelvev-årer på leggene mine, noe som jeg trodde var forbehold de over 50. Og når jeg ler kniper jeg ofte leppene hardt sammen, eller dekker til munnen med hånda, slik at ingen skal se at tennene mine ikke står som perler på en snor - slik andres stort sett gjør

Når det gjelder den ekstra huden på magen er det nok mange som synes jeg er utrolig teit som bryr meg om det (og jeg er enig). Noen bærer kanskje noen kilo ekstra, og det at jeg, i min str xs/s-kropp, klager over litt løs hud på magen - åå, for et luksusproblem, ikke sant? Joda, det er faktisk det, men vær snill å husk at alt er relativt. Hele livet har jeg vært av det slaget som ikke har vært redd for å vise verken mage eller lår. Jeg har trent jevnt og trutt så lenge jeg kan huske, og vært opptatt av å holde kroppen min og dens fasong ved like. Så det at jeg nå har folder med hud på magen som rynker seg skikkelig, spesielt når jeg sitter, det er nytt for MEG, det er annerledes enn den JEG brukte å være. Før kunne jeg finne på å vise litt mage ved å bruke en litt kortere topp, eller ved å ta joggeturen her i LA i sports-bh. Nå ville jeg ikke funnet på å gjøre det. For MEG er det en ny opplevelse.
Andre slår hardt ned på seg selv fordi de kanskje har lår som gnisser sammen, en ekstra bilring rundt magen, grevinneheng på armene (for et utrolig teit ord, forresten), stor nese, cellulitter, rynker rundt øynene, åreknuter, dobbelthake, store føtter, fregner, eller små pupper. Har jeg glemt noe da? 
Jeg tror at når vi dømmer oss selv er det en form for beskyttelse, da vi er redd for at det er nettopp det andre gjør mot oss. Vi kommer dem liksom i forkjøpet, og beskytter oss mot det vi antar at andre tenker om oss. På den måten trenger ingen å si det til oss, ettersom vi sier det til oss selv. Men fytti, så ugreie vi er med oss selv, som gjør dette mot vår egen selvtillit! Tenk om du hadde en venninne som kontinuerlig pekte ut det hun ikke likte ved deg, at hun konstant disset kroppen din, og fikk deg til å føle deg stygg eller mindre verdt. Hadde du vært venninne med henne lenge? Neppe. For det første er det utrolig frekt av henne, og for det andre trenger du ikke sånne negative vibber. Allikevel gjør du disse tingene mot deg selv, og sannheten er at det er neimen ikke lett å være venn med deg selv hvis du snakker sånn til ditt eget speilbilde. Det kommer ikke til å bli lett, men det er på tide å skape et godt vennskap mellom deg og kroppen din - det er jo den eneste kroppen du har, og jeg kan love deg at du vil føle deg lykkeligere dersom dette vennskapet holdes ved like.  

For et par måneder siden hadde jeg en aldri så liten selvtillits-breakdown. Mannen min var bortreist med jobben i tre uker, og  jeg var ekstremt sliten etter jobbstress, samt at jeg i tillegg var ansvarlig for to store hunder, en energistappet toåring, og et stort hus. Vi har ingen familie i umiddelbar nærhet her vi bor, og jeg var derfor ene og alene om å sjonglere disse oppgavene (altså, Olivia er ingen oppgave, men å ta vare på en toåring krever sitt!).  
En kveld stod jeg foran speilet på badet, og studerte meg selv. Jeg så et dratt fjes med mørke ringer under øynene, jeg analyserte enhver liten fregne på nesa, så på de bittesmå cellulittene som, uansett hvor mange knebøy jeg har slitt meg igjennom, holder et jerngrep på baken min, observerte den pløsete lille hudfolden mellom bh-stroppen og armhulen min, sukket oppgitt da jeg atter en gang så på puppene mine som etter 15 måneders amming, melkespreng og en mengde smertefulle brystbetennelser ikke kan betegnes som noe annet enn ballonger som luften har gått ut av, og jeg dro i den dvaske huden på magen min. Med andre ord - jeg begikk selvkritikk på høyt nivå. Jeg må innrømme at et par tunge tårer falt, og jeg visste intet annet råd enn å ringe mannen min. Han trøstet meg først og sa at det ikke betyr noen ting, og minte meg på at han synes jeg er vakker uansett, og at jeg har mange gode kvaliteter. Jeg snufset fortsatt. Da ble han plutselig litt mer alvorlig, og sa med en bestemt tone at det nå er på tide å vokse opp og legge selvkritikken på hylla; at det er på tide å godta den JEG er; at jeg er bra nok sånn som jeg er. Han fortsatte med å minne meg på at jeg har en datter på 2 år, og at jeg er hennes største kvinnelige forbilde i livet. Dette stoppet tårene, men det var det følgende han sa som fikk meg til å virkelig tørke dem og våkne opp: "Hvis du ikke er glad i deg selv, hvordan kan du forvente at Olivia kommer til å like den hun er når hun vokser opp? For å være der for henne, må du først og fremst være der for deg selv!" Han hadde helt rett. Altså, selvfølgelig hadde han det! Jeg tok meg selv i ørene, bestemte meg der og da for å sette volumet til den selvkritiske stemmen på mute og finne ting ved meg selv som jeg faktisk liker. Målet mitt var å snu det jeg har sett på som ulemper" til fordeler. Så langt har ikke  dette vært lett, men jeg er på vei i riktig retning, og jeg føler meg allerede mer selvsikker og mye, mye bedre.
Her er noen av tingene jeg ser på som positivt ved meg selv:
- Først og fremst, så har kroppen min vært igjennom noe av det største man kan oppleve her i livet - den har båret frem et perfekt lite barn, som var knyttet til meg etter fødsel gjennom fysisk kontakt, amming og kjærlighet. Dette har satt sine spor i form av spindelvev-årer, løs hud på magen, og pupper som har mistet litt futt, men hvem bryr seg vel om det når det "bare" var det jeg måtte ofre for å bære frem min fantastiske datter! Realiteten er at jeg ville revet av meg både armer og bein for henne, så litt ekstra hud rundt midjen, og et fargekart på leggene betyr jo absolutt ingenting i det store og det hele. 
- Ja, jeg har noen små cellulitter på stumpen, men hallo - cellulitter er ikke unormalt å ha. Vi er bare opplært til å tro at det er et problem og ser sjenerende ut. Egentlig er det bare en liten oppsamling av fettceller mellom vev under huden, som kan oppstå uansett hvor stor eller liten man er. Det betyr ikke at man har for mye fett på kroppen, og viktigst av alt - det betyr ikke at det er noe feil med oss som har cellulitter. 
- Kroppen min er sterk, og jeg har en vilje på innsiden som har hjulpet meg å nå mangfoldige mål, og tatt meg med over vanskelige knauser. 
- Hjertet mitt er fylt av godhet, og banker for de jeg er glad i.
-  Beina mine har kanskje spindelvev-årer og åreknuter, men de har (stort sett) stått stødig, og båret meg mil etter mil gjennom livet. 
- Hendene mine er gavmilde og hjelpsomme.
- Armene mine er sterke, og har holdt et barn tett inntil meg i 2.5 år.

Det har vært mye positiv fokus på kvinners kropp i Norge den siste tiden, og overskrifter som "den uretusjerte sannheten" og hashtagging av "fitnok" har fått folks oppmerksomhet - og det er en utrolig bra start, men vi trenger enda mer av dette.
​ Vi ønsker ikke lenger å se syltynne, retusjerte barbiedukker i sosiale medier, kanskje spesielt ikke etter at vi når en viss voksen alder (*kremt, 30*? ) Nå ønsker vi å se det som er VIRKELIG - det vi faktisk kan relatere oss til. Det er nettopp derfor, når noen faktisk tør å vise sannheten, at disse bildene får ekstremt mye oppmerksomhet og likes. Disse bildene gjør det bra pga deg og meg, fordi vi ER den personen. Vi kjenner oss igjen i enhver post-gravid kropp, enhver rynke, enhver cellulitt, enhver åreknute, enhver ekstra kilo, og ethvert øye som ikke har falske vipper.
Samtidig er det derfor at når enkelte fruer legger ut bilder av seg selv i bikini-klar kropp et par dager etter fødsel, forøvrig pent dekket til med push-up bh og g-streng, at vi reagerer så sterkt når vi ser disse bildene. Vi kjenner oss nemlig aldeles ikke igjen.
Jeg tror nok jeg snakker for mange mødre, om ikke de fleste, når jeg sier at DET SISTE jeg tenkte på i dagene etter fødselen var push-up bh og g-streng. Jeg var mer bekymret for alt blodet som kom ut av meg, og at selv om jeg brukte verdens største maxibind, så var jeg ikke sikker på om det kom til å være stort nok for det som strømmet ut av meg. Det tok 6 uker før blødningen stoppet helt, og jeg beveget meg ikke inn i bh med spiler før ca 12 mnd seinere (når ammingen begynte å avta). Puh! Poenget mitt er ikke å gjenopplive denne diskusjonen, eller å henge ut noen - man kan for all del ta på seg det man vil etter fødsel. Men ettersom kroppspresset er på sitt største nå om dagen, bør man etter min mening være litt forsiktig med hva man poster, spesielt om man er både blogger og såkalt "influencer" i sosiale medier. I en slik posisjon har man et ansvar om å være et visst forbilde for følgerne sine. Mon tro hva et sånt bilde gjør med gravid 18-åring - hvilket press legges på henne? Kommer hun til å spise mindre, fordi hun vil tilbake til normalvekt så raskt som mulig etter fødsel? Kommer hun til å trene hardere enn hun bør, fordi hun vil se tynnere ut? Kommer hun til å droppe ammingen i etterkant fordi hun vil at puppene skal strutte? Det er et farlig spill når man ønsker likes, følgere, og oppmerksomhet, men samtidig ikke helt tenker igjennom hva man egentlig, egentlig, egentlig fremmer. 
Bilder som legges ut etter fødsel av kvinner i sykehustruser, og som ammer med bryster der man tydelig ser sprengte blodårer, hvor magen fortsatt ser 6 mnd gravid ut, mamma'n er usminket og håret ikke har blitt vasket på 4 dager - det er disse bildene vi liker og ønsker å se, fordi de representerer realitet fremfor overfladiskhet. 

Kroppene våre er i konstant forandring, og i stedet for å slå ned på oss selv om og om igjen på grunn av det vi ikke liker, må vi bli bedre til å minne oss selv på at skjønnhet ikke måles ut fra nummeret vi ser på badevekta, eller i klesstørrelsen vår. Skjønnhet er ikke photoshop, falske øyevipper, top-model poseringer, eller botox. Skjønnhet er følelser, virkelige øyeblikk, og godhet. 
 
 Jeg innledet dette innlegget ved å spørre om du er perfekt. Sannheten er at INGEN er perfekt.
Du kan banne på at de skavankene du selv synes du har, også finnes hos nabo'n din, kollegaen din, venninnen din, og ikke minst hos kjendiser. Ingen har "alt", uansett hvor celebre de er, hvor mange sminkører de ansetter, eller hvor mye de trener.  Til det må jeg bare si takk og lov -  det beviser bare at i bunn og grunn er vi alle like mye verdt. 
 
Virkelighet trumfer perfeksjon, og verden sulter etter flere virkelige personer. Og gjett hva? Det starter med DEG. Du er god, du har du har kvaliteter ingen andre har, du kan ikke måle deg mot andre - og andre kan ikke måle seg mot deg! Vær et forbilde for deg selv, vær virkelig, vær uredd, vær den du er.  
Og sist, men ikke minst. Vær glad i deg selv. Det fortjener du!

​Jeg har i alle fall bestemt meg for å gi meg selv litt mer "self love", og det synes jeg jammen du også bør gjøre! 
 
 
 
Xx Lise

De fleste som kjenner meg kjenner også til min lidenskap for sko.
Jeg har alltid tenkt sko først når jeg har satt sammen antrekk, og til fest og moro har jeg bestandig prioritert å kjøpe et par nye sko fremfor en ny kjole. Dette har resultert i et klesskap fullt av høye hæler i alle slags fasonger og farger, men de egner seg dessverre dårlig for dagligdagse gjøremål. Som blivende mor er det nok på tide å bytte ut hælene med et mer komfortabelt alternativ, og si seg ferdig med tiden hvor jeg fant meg i å bli våt eller fryse på føttene så lenge skoene så smashing ut.
Jeg trenger sko som kan brukes, og som egner seg like godt til en trilletur i parken som kafébesøk med venninner, og som jeg ikke trenger å være redd for å bruke fordi de kostet så mye.
Skoene jeg har valgt ut er alle rimelige, komfortable og praktiske, men kommer allikevel til å se utrolig fine ut på føttene mine. Noen er fôret på innsiden og er vanntette, mens andre trenger en tykkere sokk og en dusj impregneringsspray. 

Gleder meg til å klikke flere av disse hjem i høst! 

Xx - Silje

1) ZIGN ANKELBOOTS I SORT FRA ZALANDO.NO 849,-
2) HUNTER STØVLER I NAVY FRA FOOTWAY.NO 1.049,-
3) SOREL KVINDE RYLEE STØVLE I SORT FRA MIINTO.NO 1.195,-
4) BULLBOXER STØVLETTER I LEAD FRA ZALANDO.NO 849,-
5) BIANCO WARM CLEAN BOOTS I SORT FRA BIANCO.NO 1.299,- 
6) BIANCO LONG PANEL BOOTS I SORT FRA BIANCO.NO 1.359,20,-
7) DIN SKO LINEAR WARMFORET ANKELSTØVLETTER I SORT FRA FEETFIRST.NO KR.499,-
8) DIN SKO XIT SKOLETTER I BURGUNDER FRA FEETFIRST.NO KR 499,-
9) TOMMY HILFIGER VANTETTE STØVLER I SORT FRA MIINTO.NO KR 900,-
10) TIMBERLAND VANNTETTE GRÅ BOOTS FRA MIINTO.NO KR 999,-

Jeg har i grunn aldri vært så innmari plaget med uren hud, men etter at jeg var gravid har huden min forandret seg veldig. Og jeg tipper det er mange som kjenner seg igjen i dette. Hormonene løper jo løpsk både under og etter graviditet, og selv om mange får den populære "gløden", så betyr ikke det at huden ikke endrer seg. For min del fikk jeg et hudproblem da jeg sluttet å amme, for ca 1.5 år siden. Bare en drøy måned etter at Olivia fikk sin siste dråpe morsmelk dukket det nemlig opp et mystisk utslett i ansiktet, rundt kjevepartiet mitt. Jeg friket selvfølgelig ut, og prøvde alle slags midler for å fjerne dette utslettet. Etter utallige ansiktsvasker, cleansingkremer, skrubber, kremer, og kostholdsendringer, fant jeg endelig løsningen på mitt problem: African Black Soap. 

Jeg kom over denne vidundersåpen i en amerikansk blogg der det var andre som hadde vært igjennom det samme som jeg opplevde i forhold til ammeslutt og ansiktsutslett, og de kunne anbefale African Black Soap på det sterkeste. Jeg hadde aldri hørt om denne såpen, men etter få minutters research på nett, samt billig pris og et løfte om superrask frakt ("next day delivery") fra Amazon, fant jeg ut at det var verdt et forsøk. 
Til min store overraskelse og lettelse hjalp faktisk denne såpen! Det tok litt tid før jeg merket forskjell, men etter ca 2 uker hvor jeg vasket ansiktet med såpen religiøst både morgen og kveld, begynte utslettet og svinne hen. LYKKE!
Jeg bruker fortsatt denne såpen hver bidige dag, og er kjempefornøyd. Den kommer ikke til å forlate toalettvesken min med det første!

African Black Soap er en såpe laget av naturlige ingredienser, og er på grunn av dette mild og godt egnet for sensitiv hud.
Såpen inneholder aske fra melbananer (Plantains), kakaobønner, palmeblad, samt palmeolje. Andre ingredienser tilsettes ofte, avhengig av hvilket merke man kjøper. For min del er det merket "Shea Moisture" som, med sin økologiske African Black Soap, har vunnet min tillit. Denne såpen inneholder også shea butter, som gir ekstra fuktighet og mykhet til huden min. I tillegg er det tilsatt Vitamin E, rosmarin ekstrakt og jernoksider. 

Fordeler med African Black Soap:
- Naturlig rik på antioksidanter. Disse beskytter blant annet huden mot forurensning som kan føre til tidlig aldring. 
- Forbedrer hudtonen. Huden virker glattere og fastere, noe som legger til rette for en ekstra "glød".
- Mild såpe. Som nevnt tidligere er såpen godt egnet for sensitiv hud, og kan gjerne brukes selv om man har hudproblemer som for eksempel eksem, roseola, psoriasis eller tørr hud. 
- Dyptrensende. African Black Soap har antibakterielle egenskaper, og trenger godt ned i porene.
- Eksfolierer. Bananasken har en eksfolierende effekt som enkelt fjerner døde hudceller, og gir huden en boost.

Jeg bruker alltid en egnet sminkefjerner for både øyne og hud før jeg vasker ansiktet med African Black Soap.  Selv om mange selger denne såpen som en super sminkefjerner har jeg oppdaget at den ikke tar foundation og concealer så lett som man skulle tro. Jeg bruker derfor en sminkefjerner egnet for nettopp dette, før jeg vasker ansiktet, forøvrig i sirkulære bevegelser,  med den svarte såpen. Den etterlater huden min med en fantastisk ren- og mykhetsfølelse! Og et pluss er at den lukter skikkelig godt! 

African Black Soap kan bestilles på nett, blant annet som nevnt tidligere, på Amazon.
Med priser mellom 30-90 kroner, avhengig av merke og hvor man kjøper fra, så er jammen denne såpen verdt å ha på badet! 

​
 "Lather, Rinse, Repeat!"
​Lykke til!

Xx Lise 

PS. Såpen er godt egnet for HELE kroppen, selv om jeg nå altså har snakket om den utelukkende for ansiktet. ​

Det har nesten blitt litt "Clichè" å snakke om feminisme og kvinners rettigheter, men det er noe som man aldri bør ta for gitt eller slutte å kjempe for. Jeg leste noe i en bok for litt siden som gjorde meg ekstremt provosert, og siden da har jeg tenkt veldig mye på jenters rettigheter. Det jeg leste handlet om voldtekt av kvinner, og fremhevet hvordan vi kvinner fortsatt lever i et forferdelig urettferdig og skjevt samfunn når det gjelder kjønnsfordeling. Nå var dette bare et lite avsnitt av boken, men det avsnittet vekket et forferdelig sinne i meg som jeg ikke tror jeg klarer å slippe før jeg får skrevet det ned. 

Det jeg skriver nå er ikke ment som en sammenlikning av hvordan kvinner andre steder har det, det er rett og slett snakk om hvordan vi kvinner i Norge lever, ikke noe annet. Jeg vet vi er priviligerte, jeg vet vi er heldige, men det betyr ikke at vi skal godta alt bare fordi "det kunne vært verre". Jeg synes ikke vi skal ta til takke med den friheten vi har i dag, selv om det finnes andre kvinner der ute i verden som ikke har det på langt nær så godt som oss "nordkvinner". Vi må ikke bli redde for å snakke om dette i frykt for at det blir mistolket som mangel på sympati for undertrykte kvinner i andre land.

Jeg er en stor tilhenger av en klassisk stil, og har satt sammen en liten liste over tidløse og elegante ”must-haves” som jeg mener at bør finnes i klesskapet til oss kvinner over 30. De passer til kvinner av alle slag, uansett høyde og vekt, og kan mikses og matches som du ønsker:
​

Hvis diamanter er en jentes beste venn, så seiler svarte pumps inn på en god andreplass. Disse skoene representerer en smakfull og elegant stil, og er flatterende uansett hva du matcher dem med. Min favoritt er å matche disse med en casual ensfarvet t-skjorte, cigarette pants, et statement smykke, og en liten skulderveske.  ​

Min kjære venn, "the pencil skirt", skuffer meg aldri! Lange bein, stram rumpe og en nettere midje – dette er bare noen få av løftene et pencil skirt gir deg, og det er derfor dette er mitt favorittplagg når det gjelder klassisk stil. Match skjørtet med en off-the-shoulder-topp, en skjorte, eller en spaghetti-strap-singlet, en konvoluttveske, og pumps eller strappy sandals. ​Velger du å bruke skjørtet til en mer casual anledning er olajakke og joggesko faktisk godkjent!

​Mine favorittbutikker for en ”classy look”:

Zara
H&M
Aldo
MQ
Banana Republic
(sistnevnte finnes foreløpig ikke i Norge, men fort deg innom her hvis du er i USA!)

​
Stay Classy!
​​xx Lise 

​

Personlig har jeg en kald undertone, og jeg kan absolutt ikke kle meg i grønnfarger, med mindre de har mye blått i seg. Jeg har blå-grå øyne og trenger farger som fremhever det blå i øynene, ellers har jeg lett for å "bli borte" dersom jeg velger farger som gjør øynene mine mer grå enn blå. Skal jeg ha på meg nøytrale farger som grått eller hvitt, velger jeg ofte en brun eyeliner eller øyenskygge, slik at øynene mine får litt kontrast å jobbe mot. 
Lise og jeg har alltid fått høre at vi likner veldig, men når det kommer til farger er jeg veldig forskjellig fra henne. Lise har en nøytral undertone, og kler derfor det meste. Hun kan kle seg i de grønnfargene jeg ikke kan, og blir dobbelt så brun som meg om sommeren. Hun kler både gull og sølv, og de fargene jeg ser best ut i kan hun også trygt gå i. De som går under kategorien nøytral, har det nok litt lettere når det gjelder fargevalg enn oss andre. 

Er du fortsatt usikker på hvilken farge du skal velge når du er i klesbutikken? Det er ikke alle butikkansatte som er like flinke til å hjelpe til med å finne riktig farge, og det lureste du kan gjøre er å ta med deg to plagg av forskjellig farge inn i prøverommet.  Den ene fargen du tok med er en farge du vet du kler. Hold den opp under haken og se deg selv i speilet, det er ikke nødvendig å prøve plaggene på dersom det bare er fargen du er usikker på. Du ser lett hvordan effekten av fargen fremhever ansiktet ditt. Så holder du opp plagget du ikke er sikker på. Dersom du synes at det er veldig stor forskjell, dropp det. Det er ikke fargen for deg. Uansett hvor fin kjolen eller genseren er kommer du mest sannsynlig ikke til å bruke den, fordi du kommer alltid til å velge et plagg som du føler deg mer vel i fremfor det du nettop prøvde å overbevise deg selv om at du kler. Det er stor forskjell på hva slags farger man har lyst til å se bra ut i, og hva som er virkeligheten. Lytt til deg selv, og ikke nødvendigvis selgeren som har seddeltegn i øynene. ​​

Selv om man befinner seg i den ene eller den andre kategorien, betyr ikke det at man ikke kan kle seg i hvilke farger man vil. Det er veldig individuelt hva man kler/ikke kler, eller hva man føler seg komfortabel og vel i. Dette er ment som en indikasjon på hva man kler best i forhold til sin undertone, men er på ingen måte en fasit. 
Det er lett å bli revet med når nye trender dukker opp, og forhåpentligvis kan dette kanskje hjelpe til med å redusere bomkjøp på neste handletur.

Xx Silje

Hei kjære deg!
 
Jeg heter Lise, er 30 år, elsker å le av dårlige vitser (spesielt mine egne), innrømmer lett at jeg synes Grey’s Anatomy er kult, og takker aldri nei til frozen yogurt. Og én ting til – jeg har rynker! Og vet du hva? Det er helt greit.

Disse rynkene, disse rynkene… Linjene i huden som år for år graver seg sakte, men sikkert lengre og dypere inn i ansiktet vårt og gjør at vi etter hvert ser litt mer voksne (altså eldre) ut, og gjør at vi kanskje ikke må vise leg på polet lengre. Vi lever i dag i et samfunn hvor det ironisk nok rynkes på nesa av nettopp rynker! Her i Los Angeles opplever jeg daglig press fra omverdenen om at rynker blir sett på som “ulekkert”, men at det heldigvis finnes SÅ mange muligheter for å forhindre/fjerne disse "forferdelige" linjene. Reklamer på tv, radio, i sosiale medier, moteblader, og til og med i posten forteller meg at alt fra chemical peels, antioksidanter, laserbehandlinger, plastisk kirurgi/ansiktsløftninger, samt botox og andre injeksjoner, er suverene løsninger for at jeg skal kunne få super hud og se “yngre” ut. 
 
Jeg må bare si det én gang til – jeg er 30 år. 30 år, for himmelens skyld! For de aller fleste går jeg fremdeles inn under betegnelsen "ung", men etter de passerte 30 er man vel "offisielt" voksen. Og nå forteller reklamene meg at jeg altså må prøve å se yngre ut? Nei takk. Nå har jeg nettopp kommet meg inn i alderskategorien hvor jeg faktisk kan kose meg med et glass vin til kvelds uten å bli sett på som en festløve, jeg er ferdig med miniskjørt og skyhøye stiletter, jeg går til sengs før midnatt på lørdager. Det er ikke én eneste celle i kroppen min som har lyst til å være i 20-åra igjen, og jeg har heller ikke et ønske om å se ut som om jeg er yngre enn det jeg faktisk er. Jeg synes jeg ser akkurat passe "ung" ut for en rykende fersk 30-åring, og jeg blir så oppgitt når samfunnet rundt meg gjør alt det kan for å få meg til å føle meg som om jeg ikke er god nok med de rynkene jeg har samlet opp i løpet av livet så langt. Og ja, jeg skjønner at mange av reklamene er beregnet for damer som kanskje er noen år eldre enn meg, type "Beverly Hills Housewives",  men ettersom jeg jo daglig hører og ser alle disse reklamene blir jeg jo påvirket - presset havner altså på meg også. 
 
Når jeg tenker tilbake på bestemoren min, som gikk bort i 2001, har jeg bare gode minner. Hun var en snill og omtenksom frue, og hun var vakker akkurat som hun var. Minnet om henne er et rundt og godt ansikt med en god porsjon rynker som strakk seg helt bort til hårlinjene da hun lo, glatte kinn som hang litt nedover som små poser, og en hake som stakk ut mellom de søte posekinnene. Hun ga forøvrig verdens beste og mykeste klemmer! Ble hun morsk, rynket leppene seg litt ekstra, men de rettet seg fort ut igjen når smilet kom på plass. 
Jeg er SÅ takknemlig for at Besta aldri tok botox, eller at hun aldri løftet ansiktet hos en plastisk kirurg. Ja, hun brukte litt fuktighetskrem til ansiktet, og fjonget seg på håret, men det var stort sett det, og hun var derfor det man betegner som en naturlig skjønnhet. Besta levde et liv hvor hun arbeidet hardt på gården hun drev med min bestefar, og den eneste gangen hun la seg ‘under kniven’ for å forbedre kroppen, var da hun trengte kneprotese i en alder av 82 år. Jeg sier ikke dette for å oppforde alle til å leve nøyaktig som min kjære “Besta” – jeg kan forøvrig nevne at hun også var en stor tilhenger av tysk jodle-teater, Sputnik, og kamferdrops. Poenget mitt er at hun var den hun var for MEG fordi hun så ut som hun gjorde – rynker, posekinn, og hele pakka.
 
Den harde sannheten er, at har man fått rynker, så har man fått rynker. Det er ikke så mye å gjøre med, selv om det er helt ok å prøve å dekke litt over dem til en viss grad. Rynkekremer fjerner ikke rynkene, men de kan hjelpe til med å få fylle ut de harde strekene, slik at huden oppfattes glattere. Altså har man først fått rynker, så får man ikke fjernet dem uten å gå til drastiske inngrep. Men det går selvfølgelig an å forebygge! Selv følger jeg visse forholdssregler når det gjelder nettopp rynkeforebygging, til en grad jeg føler er "innafor" og naturlig: Jeg bruker både solkrem og solbriller daglig, og av og til hatt, for å skjerme huden for solens varme og stikkende hånd; jeg drikker rikelig med vann hver dag for å holde elastikken i huden så god som mulig fra innsiden; jeg trener minst 4 dager i uka så blodomløpet stadig er i full sving; jeg har et sunt og variert kosthold med rikelig av vitaminer, mineraler, antioksidanter og gode fettsyrer; jeg røyker ikke – har aldri gjort det heller; og jeg bruker ansikts- og øyekremer egnet for min hud og alder. Dette er en lang liste, synes nå jeg, men likevel har jeg faktisk rynker. Neimen om jeg har sluppet unna, selv om jeg gjør alle disse forebyggende tiltakene! Men som jeg nevnte tidligere – for min del er det HELT greit.
 
Rynker er en biologisk sannhet man rett og slett ikke slipper unna. Noen har flere enn andre, noen har større enn andre, noen har lengre enn andre, og noen har på andre steder enn andre.
Jeg har bestemt meg for å snu litt rundt på den negativiteten som rynker ofte har, og jeg har derfor begynt å se mer positivt på dem - de representerer nemlig livet mitt:
- De rundt øynene og munnen er fra all moroa jeg har hatt så langt;  alle latterkulene med søstrene mine;  alle de teite vitsene jeg ler av; lange sladrekvelder med venninner; smilet jeg har om munnen når mannen min danser robot-dansen; lykken jeg opplever ved å se datteren min vokse opp. 
- Strekene i panna minner meg om strandferier til Hellas, spesielt fra de gangene jeg hadde glemt å smøre meg i nettopp panna. De minner meg om overraskelsesfesten søstrene mine hadde stelt i stand til meg på 25-års dagen min; sjokket jeg fikk da min mann fridde til meg; om ansiktsuttrykket mitt da jeg så "positiv" på graviditetstesten for 3 år siden.  
- Den store bekymringsrynken mellom øyenbrynene mine er et bevis på at jeg har vært gjennom litt tøffere tak: Hard skolegang, lange arbeidsdager, dyp sorg og savn, frykt, oppgitthet og bekymring over hverdagslige ting - for eksempel da Olivia slo hull i haka for noen måneder siden, og ingen tok imot forsikringen vår, bortsett fra akuttmottaket på sykehuset som er det dyreste alternativet! (To små sting kostet oss 3000 kroner...Welcome to America!)
- Rynkene som begynner å legge seg over øyelokkene mine vitner om at jeg faktisk begynner å bli ordentlig voksen, noe jeg har sett fram til lenge. Jeg har ikke sett fram til rynkene altså, men jeg er så lei av at folk spør meg om hvor gammel jeg er, og at jeg fremdeles må vise leg når jeg kjøper en drink ute (og det er bestandig kun meg de spør selv om det er mange andre der - urettferdig!). Jeg ønsker ikke å bli sett på som en liten jente lenger, og ønsker derfor ikke å se ut som en heller.
 
En del av mine linjer en nok også en del av mine gener. Det er ulike trekk i ansiktet mitt som minner om mamma’n min og foreldrene hennes, og om pappa’n min og foreldrene hans. Gjennom dette kan jeg på en måte forestille meg hvordan jeg kommer til å se ut når jeg er 60, 70, eller 80 år, og jeg gruer meg ikke! De er/var alle vakre, og  jeg synes det er helt fantastisk at jeg kan faktisk se spor av besteforeldrene mine i mitt eget ansikt!
 
Rynkene mine er et sentimentalt bevis på at jeg har levd. Hver en liten strek er med på å forme den JEG er –de gir meg MITT ansiktsuttrykk, og gjør MEG unik. Ingen andre har de rynkene jeg har, for ingen andre har levd mitt liv. Jeg tar de rynkene jeg har fått, omfavner dem, og takker dem for at de omrisser og definerer ansiktet mitt, og er med på å gjøre meg til nettopp meg.
​
Jeg fortsetter imidlertid å forebygge, fordi det er sunt for både hud, kropp og sjel. Men med en herlig toåring i hus, en mann som kunne vært stand-up komiker på si, samt et utrolig solfylt bosted, har jeg absolutt flere rynker i vente, og de rynkene som ser det nødvendig å komme på permanent besøk er hjertelig velkomne etterhvert som livet mitt utfoldes.
 
 
Xx Lise  

#rynketryne #jEnteloven

Det nærmer seg høst, og vi regner med at de aller fleste er tilbake på jobb etter sommer'n.
​Det har vært veldig populært å blande stiler i det siste, og her er vår stilmix-favoritt denne uka.
​Vi elsker dette antrekket som gir en "klassisk/laidback" look, og passer enten du er lærer, regnskapsfører, eller jobber i klesbutikk. 

​Her er tips til hvor du kan få tak i antrekket: 

​Ha en nydelig uke!

Xx Silje og Lise 

​#motemandag